Metrikk, verslære, er læren om de delene som dikt eller verselinjer er bygd opp av. Det kan være verselinjenes rytmiske oppbygning, eller hvordan de er gruppert i versepar eller strofer. Verslæren gjelder også lydlige virkemidler: forskjellige typer rim (allitterasjon, assonans), rimenes plassering (enderim, midtrim) og rimmønster (parrim, kryssrim osv.)
Den minste rytmiske tidsenheten kalles versefot (eller takt, når man beskriver vers etter det aksentuerende prinsippet, se nedenfor). De vanligste verseføttene er jambe ( ‿ – ) og troké ( – ‿ ). Prinsippene for kombinasjon av verseføtter til et vers eller en verselinje kalles versemål. En samlet gruppe av verselinjer kalles strofe (i dagligtale gjerne kalt vers).
Metrikken er en disiplin innen litteraturvitenskapen med røtter tilbake til antikken, og som fortsatt er viktig i studiet av lyrikk. Det skjelnes mellom tre typer metriske prinsipper for versifikasjon og for studiet av vers: det kvantifiserende, det aksentuerende og det stavelsestellende prinsippet. Alle prinsippene baserer seg på ulike aspekter ved den enkelte stavelsen.
Det kvantifiserende prinsippet
I det kvantifiserende prinsippet i gresk og latinsk metrikk fra antikken er stavelsens lengde avgjørende. Man skiller mellom lange og korte stavelser for å definere en versefot. En daktyl består for eksempel av én lang og to korte stavelser: – ‿ ‿.
Det aksentuerende prinsippet
I det aksentuerende prinsippet i germanske språk skiller man siden begynnelsen av 1600-tallet mellom betonte og ubetonte stavelser. Her består en daktyl av en trykksterk og to trykksvake stavelser, en såkalt trestavelsestakt. Det finnes flere systemer for å notere rytmen.
Det stavelsestellende prinsippet
I det stavelsestellende prinsippet i romansk diktning forholder man seg vanligvis til antall stavelser og ikke til verseføtter.