I Norge finner vi mange ulike dialekter. Alt i yngre norrøn tid (ca. 1050–ca. 1350) var det tydelige dialektforskjeller her i landet, noe som ble klarlagt av Marius Hægstad på begynnelsen av 1900-tallet.
Alt språk vil være i utvikling, og folk som har mye kontakt med hverandre, får felles språkutvikling, til forskjell fra grupper av mennesker som har mindre kontakt med hverandre. Dette er bakgrunnen for at det har oppstått dialektforskjeller her i landet. Den norske geografien gir oss derfor en viktig forklaring på hvor dialektgrensene har kommet til å gå. Ofte er det fjell og vidder, skog og store avstander som har skilt folk fra hverandre. Disse naturforholdene var tidligere gjerne til hinder for samferdsel og direkte kontakt.
Når en skal lete etter opphavet til dialektforskjeller og dialektlikheter her i Norge, må man også trekke inn folkelige samlingsplasser og administrative inndelinger. Som eksempel på fellesskap skapt av administrative grenser, kan den kirkelige inndelinga i middelalderen nevnes. Rettslige inndelinger har også spilt en rolle for utviklinga av felles dialekttrekk i Norge.
- Utdypende artikkel om årsaker til dialektvariasjon i Norge.
Dialektutvikling i dag
I dagens Norge er det en del dialektforskjeller som er i ferd med å viskes ut. Dette skyldes i stor grad endringer i bosetningsmønsteret, og at mennesker med ulikt talemål bor i samme område, hvor de påvirker hverandre sosialt og språklig. I tillegg fører ny teknologi til at folk får kontakt med flere ulike dialekter og språkvarianter.
De største endringene i dagens norske dialekter finnes i selve ordforrådet. Ord fra det gamle arbeidslivet, for eksempel fra jordbruk og industri, blir borte, mens nye ord trekkes inn i alle dialekter for å gi navn på nye ting og begreper, slik som pizza, display, eller iPhone.
Andre endringer i dialektmønstrene som har vært mye diskutert er sammenfall av kje- og –sje-lyden(som når ordene kylling og skylling begge blir til sjylling), og utbredelse av skarre-r på Sør- og Vestlandet.
Hovedskillet østnorsk – vestnorsk
Et grunnleggende skille innenfor det norske dialektområdet er forskjellen mellom østnorsk og vestnorsk. Dette skillet faller sammen med det geografiske skillet Langfjella setter. Hovedkriteriet for forskjellen gir jamvektsloven. Den sier at i østnorsk er de trykklette vokalene a, u og i blitt svekket til e i ord med lang rotstavelse, men har bevart sin kvalitet i ord med kort rotstavelse.
I vestnorsk har ikke lengdeforskjellen i ordroten hatt noen slik virkning. Østnorske motsetninger som mellom infinitiv bite og leva, eller substantivformer som granne mot hana og vise mot viku, finnes ikke i vestnorsk. Etter jamvektsloven går grensen mellom østnorsk og vestnorsk fra Langesundsfjorden, gjennom det sørvestlige Telemark, følger Langfjella og går mellom Romsdal og Nordmøre.
Et annet språklig skille mellom østnorsk og vestnorsk gir uttalen av l. I østnorsk finnes kakuminal l med tungeslag, den såkalte tykke l. Den brukes både for gammelnorsk l i ord som dal og Ola, og for gammelnorsk rð i ord som gard og jord. Grensene for de to typene faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de samme område. Vestnorsk har ikke tykk l.
Etter begge de to hovedkriteriene hører det meste av nordnorsk sammen med vestnorsk. Virkningene av jamvektsloven blir borte på Helgeland, og tykk l finnes bare i den sørlige delen av Nordland fylke.
En slik todeling av de norske dialektene ble først satt opp av Amund B. Larsen og senere fulgt av Hans Ross og Sigurd Kolsrud. Ivar Aasen delte området i tre, idet han regnet trøndersk og nordnorsk som en nordafjelsk gruppe. Hallfrid Christiansen delte dialektene i fire, for hun skilte ut trøndersk og nordnorsk som egne dialekttyper. Et viktig kjennemerke var for henne apokope, bortfall av endevokal, som i trøndersk finnes i ord med gammel lang rotstavelse, f.eks. i infinitiv kast, men som i nordnorsk finnes uten noen forskjell som knytter seg til jamvektsloven.
Andre viktige dialektforskjeller i norsk går på tvers av landet. Et nordlig område har således j-farget, såkalt palatalisert, uttale av nn, ll, dd, tt og av nd, nt, ld, lt. Grensen går så langt sør som Hedmark fylke, mellom Valdres og Gudbrandsdalen, og på Vestlandet slik at Nordfjord, Sunnfjord og ytre (men ikke midtre og indre) Sogn har palatalisert uttale.
Dativbøyning av substantiv finnes i et nordlig område av Sør-Norge. Noen språklige grenselinjer (isoglosser) gjelder utkantområder. Således finnes b, d, g for p, t, k på Sørlandet (fra Tvedestrand til Karmøy): tab, mad, bag, bortfall av gammel h- i hv- omkring Oslofjorden: vit mot kvit ellers i landet, og forenkling av de gamle diftongene ei, øy og au, særlig i noen områder langs svenskegrensen: ytre Østfold, Østerdalen, noe av Trøndelag og Nordmøre.
I det følgende holder vi oss til den tradisjonelle delingen av de norske dialektene, men skiller nordnorsk ut for seg, slik at vi får tre hovedgrupper: østnorsk, vestnorsk og nordnorsk.
Østnorsk
Østnorsk kan deles i fire grupper: Vikværmål el. vikværsk omfatter dialektene i Østfold, Vestfold og det sørøstlige Telemark (Grenland). Med unntak av det sørlige Østfold og litt av Vestfold gjelder her jamvektsloven. Flertallet av substantiv har -ær, -æne/-ane (ballær, på vengæne/vengane). Fortid og partisipp av en klasse svake verb har -æ eller -a: kastæ/kasta. Til vikværsk regner noen også dialektene på Romerike, Ringerike og i nedre Buskerud. Både i dette indre og i det ytre området mangler presens av sterke verb omlyd: kommer. Fra og med Oslo og nordover er bestemt form flertall av sterke hankjønnsord tostavet: gutta, hæla. Nord for Oslo ender fortid og partisipp på -e: kaste, men på -a i gamle kortstavelsesord: svara. På Romerike og Ringerike er det nå helst -a også i kasta.
Opplandsmål er dialektene på det indre Østlandet. Til dem vil noen også ta med målet i nedre Gudbrandsdalen og (sørlige deler av) Østerdalen. Her finnes jamning i økende grad nordover: former som kåmmå, næva, stuggu. Her er hovedområdet for fortidsformer som kaste (men svara) og flertall bestemt form hesta. Presens av sterke verb har omlyd: kjæm (med et overgangsområde: kjæmer).
Midlandsmål er dialektene i de vestvendte, østnorske fjelldalene fra Telemark til Nord-Gudbrandsdal. Her er gammel i og u bevart i trykklett stilling: grisi(r), visu(r). Nord til og med Valdres finnes flertallsformer som bønda(r), henda(r). Partisipp av sterke verb ender på -i (etter i) og -e (etter andre vokaler): har biti, fare. Dette gjelder ikke Valdres, som har -e. Hunkjønnsord er av to typer i bestemt form entall. De sterke har f.eks. -e som ending: sole, de svake (med lang rotstavelse) har -a: visa. Særtrekk fra denne dialektgruppen har vært brukt som grunnlag for normering av nynorsk skriftmål, den såkalte midlandsnormalen.
Trøndersk omfatter målene i Trøndelag og på Nordmøre. Apokope med jamvekt er hovedkjennemerket. Ellers pekte Jørgen Reitan på at jamvektord i trøndersk regelfast forlenger konsonanten mellom rot- og endestavelse. Man skiller mellom inntrøndersk og uttrøndersk, særskilt etter ulik gjennomføring av jamningen. Typiske inntrønderske former er våttå eller (i Namdalen) vatta (= vita) og vukku eller vokko (= vika). Typiske uttrønderske former for de samme ordene er vætta og vækka.
Vestnorsk
Vestnorsk kan deles i tre grupper: sørlige e-mål finnes i det sørvestlige Telemark, Aust-Agder og østlige kystbygder av Vest-Agder. Infinitiv ender på -e: fare, kaste, og likeledes svake hunkjønnsord: vise, vike. Det er stor forskjell mellom målet i ytre strøk og i indre bygder, særlig Setesdal, der mange gamle trekk har holdt seg godt, og en rekke nyutviklede særtrekk også finnes, f.eks. dd for gno. ll (også i indre Telemark og Vest-Agder): fjødd for fjell.
Sørvestlandske a-mål finnes i det meste av Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, midtre og indre Sogn. Her ender infinitiv og svake hunkjønnsord på -a: fara, kasta, visa, veka, mens gammel u i endelse er blitt e (unntatt på Voss og i indre Hardanger): vise(r). I Hardanger, Voss og Sogn er å-lyden diftongert: baot.
Nordlige e-mål omfatter dialektene i ytre Sogn, Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal. Her er det -e både i infinitiv og i svake hunkjønnsord. Det er nå knapt noe tilbake av ð-uttalen i ord som jord, men denne holdt seg opp til 1900-tallet i bygdene ved Stad. I Romsdal finnes det østlige uttaletrekket tykk l, men bare i ord med gammel l: sol, ikke i ord med rd.
Nordnorsk
Nordnorsk har en spesiell setningsmelodi. Et element er høytone, dvs. at stemmeleiet ligger høyest i trykktunge stavelser. Noe av nordnorsk (Brønnøy-området og det meste av Nord-Troms og Finnmark) skiller ikke mellom to ordtoner. Av fellestrekk for nordnorsk kan videre nevnes bøyningsendelsen -an i intetkjønn flertall (alle husan), pronomenformene e(g) eller æ(g) og dåkker, og leddstillingen i spørsmål som Ka du sei? (Hva sier du?).
Innenfor nordnorsk kan man skille ut fire dialektområder:
Helgelandsmål strekker seg fra grensen mot Trøndelag til Saltfjellet. Et felles kjennemerke er tykk l for både gammel l og rð.
Salten, Lofoten og Sør-Vesterålen utgjør et område for seg. I Salten er apokopen mest intens, med bortfall av endevokalen i en rekke grammatiske kategorier. Nordligst i området er det apokope i infinitiv, men ikke i svakt hunkjønn (å knus ei flaska). De apokoperte ordene har en egen tonegang (cirkumfleks).
Det er e/a-mål i Nord-Vesterålen, det meste av Ofoten, det meste av Troms (fra sør) og på Finnmarks-kysten (å knuse ei flaska).
Det er e-mål i Nord-Troms, på Loppa og i indre Finnmark (å knuse ei flaske).
Det er blitt hevdet at Finnmark ikke har egentlige dialekter, men det er ikke riktig. Grunnmønsteret i finnmarksmålet er nedarvet og stedbundet som dialekter andre steder. Talemålet til innflyttere sørfra har satt visse spor etter seg, og det kan i noen grad finnes påvirkning fra samisk og kvensk. I indre Troms har det østnorske talemålet til innflytterne fra Nord-Gudbrandsdalen og Nord-Østerdalen holdt seg godt.
Bymålene har i regelen de samme målmerkene som bygdene omkring byen, men de har større indre forskjeller enn bygdemålene. Disse forskjellene har helst sosialt grunnlag, men kan også vise seg geografisk, jfr. østkant- og vestkantmål i Oslo. Talemålet i de høyere sosiale lag i byene knytter seg gjerne nærmere til skriftmålet enn til stedets dialekt. Typisk er denne forskjellen f.eks. i Stavanger. I Bergen har alle sosiale klasser svært tydelige avvik fra dialektene omkring byen, f.eks. infinitiv på -e, endelsen -en i hunkjønnsord: boken, fortidsformer på -et: kastet. Bymålene viser stor evne til å trenge inn på bygdemålenes område, både på grunn av sin høyere sosiale prestisje, og som en følge av den større befolkningskonsentrasjonen i byene. Særlig urbaniseringen i tiden etter siste krig har fremskyndet denne utviklingen.
Se også nærmere omtale av dialektene i språkavsnittet i fylkesartiklene.
Anbefalt litteratur
- Aasen, Ivar: Norsk Grammatik, 1864, Finn boken
- Christiansen, Hallfrid: Norske dialekter, 1946-48, Finn boken
- Jahr, Ernst Håkon & Olav Skare, red.: Nordnorske dialektar, 1996, Finn boken
- Jahr, Ernst Håkon, red.: Den store dialektboka, 1990, Finn boken
- Larsen, Amund B.: Oversigt over de norske bygdemål, 1897, Finn boken
- Sandøy, Helge: Norsk dialektkunnskap, 2. utg., 1987, Finn boken
- Skjekkeland, Martin: Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying, 2005, Finn boken
- Skjekkeland, Martin: Dialektlandet, 2010, Finn boken