Forskning er en prosess som gjennom systematisk arbeid kan frembringe nye kunnskaper og økt viten. Forskning foregår hovedsakelig ved universiteter og høyskoler (som har forskning som hovedoppgave ved siden av undervisning), frittstående forskningsinstitutter og i næringslivets laboratorier som del av en industribedrift. Begrepet vitenskap brukes også særlig om den akademiske forskning.
Definisjoner
Begrepet forskning kan være vanskelig å definere, og i praksis legges ofte ulike definisjoner til grunn. Siden 1963 har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) operert med begrepet forskning og utviklingsarbeid, forkortet FoU, som grunnlag for en internasjonal, sammenlignbar statistikk for personale og økonomiske ressurser. OECDs definisjoner (Frascati-manualen) har vunnet innpass i den statistikken som brukes i mange forskningspolitiske dokumenter.
Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er definert som kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap, herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn, og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser.
Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.
Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.
Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som bruker kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som er rettet mot det å fremstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger, eller mot det å innføre nye eller vesentlig forbedrede prosesser, systemer og tjenester.
Les mer om metode.
Forskningspolitikk
Med forskningspolitikk menes de politiske avgjørelser som påvirker omfang, organisasjon, mål og funksjon for forsknings- og utviklingsinnsatsen i samfunnet. Begrepet innebærer ikke at saksfeltet alltid betraktes som ett beslutningsområde av de forskningspolitiske interessenter, og heller ikke at det er saksmessig lett å avgrense. Det er ofte et kontroversielt spørsmål hvilke saker som bør behandles som forskningssaker, og hvilke som snarere bør behandles som en del av andre saksfelter, f.eks. som sosialpolitikk, undervisningspolitikk, industripolitikk, energipolitikk, forsvarspolitikk m.m. Forskningspolitikken spenner altså over en rekke offentlige sektorer.
I Norge behandler et eget regjeringsutvalg større forskningspolitiske saker. Utvalget bistås spesielt av statsråden for Kunnskapsdepartementet og departementets forskningsavdeling. Også de øvrige departementene har klare forskningspolitiske oppgaver knyttet til finansiering og organisering av FoU-virksomheten innen departementets ansvarsområde. Dette prinsippet ble fastslått av regjeringen Bratteli i 1971. Til forskjell fra mange andre vestlige land har Norge ikke noe eget uavhengig rådgivningsorgan for forskningsspørsmål.
Se også forskningsråd.
Forskningsetikk
Med forskningsetikk menes vurdering av forskning i relasjon til normer og verdier i samfunnet. Vurderingen omfatter både hvilke problemstillinger det forskes på, hvilke metoder som benyttes og på hvilke måter resultatene av forskningen kan tenkes anvendt. Områder som i vår tid er aktuelle for forskningsetisk vurdering, finnes særlig innen medisin, naturvitenskap og teknologi. Eksempler er forskning på spalting av atomet som resulterte i atombomben, men som også brukes til å produsere nyttig energi, og genteknologi som kan gjøre det mulig å endre menneskers arvelige egenskaper, råde bot på sykdommer og fremstille nye medikamenter.
I tillegg til at visse typer forskning i de fleste land er lovregulert og overvåket av myndighetene, er det også en systematisk forskningsetisk vurdering. I Norge har Kunnskapsdepartementet opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer for henholdsvis samfunnsvitenskap og humaniora, naturvitenskap og teknologi og medisin. Disse trekker opp de prinsipielle retningslinjene for den forskningsetiske vurderingen og har også en generell rådgiveroppgave. Spørsmålet om å lovhjemle disse komiteene er under vurdering (2005).
Medisinsk forskning har et stort omfang. Det er derfor opprettet komiteer for medisinsk forskningsetikk i hver av landets helseregioner. Deres viktigste oppgave er å gi en forskningsetisk vurdering av prosjekter som omfatter forskning på mennesker. Retningslinjene for denne vurderingen er Helsinkideklarasjonen. Viktige momenter i vurderingen er forskningsprosjektets vitenskapelige metode, at ikke eksperimentet innebærer unødig eller uakseptabel risiko for forsøkspersonen, og at denne blir tilstrekkelig informert om forsøket og får anledning til å avgi et eventuelt samtykke på frivillig basis.
Forskning
Et utvalg norske frittstående forskningsinstitutter utenom universitets- og høyskolesektoren og næringslivet
Litteratur
- Ruyter, Knut Willem, red.: Forskningsetikk: beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn, 2003, isbn 82-05-30813-6, Finn boken