Hellas' litteratur i antikken

De eldste greske litteraturverker som er bevart, er de homeriske diktene Iliaden og Odysseen, fortellende dikt i daktyliske heksametre med emne fra sagnkretsen om den trojanske krig. Homer stod for oldtidens grekere som all diktnings og tenknings begynnelse. Men disse omfattende diktene legger for dagen en så høyt utviklet fremstillingsevne og komposisjonskunst at en lang utvikling må ha gått forut. I århundrer før Homer må sangere ha foredratt dikt om guders og helters bedrifter og sunget til gudenes pris.

Iliaden har antakelig foreligget avsluttet i annen halvdel av 700-tallet, Odysseen regnes for å være en generasjon yngre. Begge verker er blitt til på Lilleasias vestkyst på jonisk område, men viser et sterkt aiolisk innslag. De to diktenes anseelse var så dominerende at mange andre epos som fantes, for det meste er gått tapt. Det gjelder sanger om trojanerkrigen som utfylte Homer, og om Theben (se kykliske dikt).

Omkring 700 levde Hesiod i Boiotia, den første dikterpersonligheten som trer tydelig frem gjennom sine verker. Theogonien skildrer verdens tilblivelse og gudeslektleddene som avløser hverandre, og det noe yngre skriftet Verk og dager gir livsmaksimer, værspådommer (bondepraktika), skipperkalender og fortegnelse over heldige og uheldige dager. Versemål og språkform slutter seg nær til de homeriske diktene.

Elegi og jambe, to diktarter som vi først møter på jonisk område på 600-tallet, ble sunget eller resitert til akkompagnement av fløyte (aulós, en slags obo). Elegiens versemål var distika (dobbeltvers), hvor et heksameter og et pentameter vekslet. Den hørte opprinnelig hjemme i klagesangen over døde, men mistet tidlig denne karakter. I elegien gav dikteren uttrykk for personlige stemninger, og innholdet var oftest politisk eller erotisk.

Dikt i jambisk eller trokeisk versemål ble tidlig brukt til skarp polemikk. De mest kjente dikternavn fra disse sjangerne er Arkhilokhos fra Paros, Hipponax, Semonides fra Amorgos og alle jambediktere. Elegikere, foruten Arkhilokhos, er Kallinos fra Efesos, doreren Tyrtaios (kampsanger) og Mimnermos fra Kolofon, som sang til ungdommens og kjærlighetens pris. Atheneren Solon, som var arkhont fra 594, skrev vektige elegier til hjelp og forsvar for sitt virke som politiker.

Politiske er også de to elegibøker som bærer forfatternavnet Theognis fra Megara, mandige og aristokratiske råd og livsvisdom rettet til venner og standsfeller, spesielt til hans yndling Kyrnos. Det elegiske versemålet ble brukt i epigramer, korte og poengterte innskrifter. Mange av de mest kjente eldre epigrammer blir tillagt Simonides fra Keos.

Lyrisk diktning (melos, «melisk» poesi) i strofer, sunget til akkompagnement av et strengeinstrument (lyra, kithara), utviklet seg tidlig på Lesbos, i det aioliske dialektområdet. Alkaios og Sapfo, som begge levde omkring 600, er her betydelige navn. Om lag 80 år senere diktet Anakreon fra den joniske øya Teos sine vers til vinens og kjærlighetens pris. Korlyrikken (khorós, opprinnelig danseplass) blomstret især på dorisk område. I kultus og lek hører sang og dans sammen. Det gjelder også i de gamle greske samfunn, som vi kan se av skildringer hos Homer.

Tradisjonen tilla Terpandros' virksomhet stor betydning. Han dro fra sitt hjemsted Lesbos til Sparta og ble kjent der for sine storslåtte, mangeleddede komposisjoner for kor og kithara i 670-årene. Innflytter til Sparta var også Alkman fra Sardes. Et par fragmenter er bevart av hans seks diktbøker, som rommet sanger for pikekor, gudehymner, paianer (bønnesanger) med mer. Også Stor-Hellas i vest hadde berømte korlyrikere, men om dem vet vi lite mer enn navnene: Stesikhoros fra Himera (midten av 500-tallet) og Ibykos fra Rhegion (cirka 520).

Jonerne skapte den greske bokprosaen, og lenge var jonisk dialekt den eneste brukelige språkformen for prosaverker. Blant de eldste prosaskriftene var mytiske kosmogonier (Ferekydes fra Syros) og skrifter med geografisk, lokalhistorisk og genealogisk innhold (Hekataios fra Milet).

Det tydeligste dikteriske uttrykket for klassisk ånd danner den attiske tragedien. Detaljene rundt dens tilblivelse er omstridte og usikre. Ordet tragodia betyr bukkesang. Som et ledd i kultusen av guden Dionysos opptrådte dansende og syngende kor maskert som dyr (tragoi «bukker»), satyrer og silener. Lignende ritus kjennes fra mange kulturområder. I Hellas blir slike dityrambeoppførelser nevnt fra det doriske Nord-Peloponnes (Korint og Sikyon) omkring år 600 av Arion, men bare i Attika utviklet de seg til en fast, dramatisk form. Det avgjørende skrittet var at en enkeltperson opptrer og synger eller resiterer i vekselsang med koret. Det greske ordet for skuespiller, hypokrites, betyr en som svarer. Det kommer til en dialog, samtale, mellom ham og koret. Resitasjonsverset skal først ha vært det trokeiske tetrameter. Siden ble det jambiske trimeter det vanlige i dialogene. Mens de lyriske korsangene var preget av den doriske dialekten, var språket i samtaleversene et høystemt jonisk-attisk.

Etter hvert vokste samtalene og dermed handlingen i omfang og betydning, mens koret trådte mer tilbake. Det ble «den ideelle tilskuer», som fulgte handlingen med sine refleksjoner og lyriske stemningsutbrudd. Emnene til handlingen hentet dikterne fra gudenes og heroenes liv, bare rent unntaksvis fra den nyeste samtidshistorien (Aiskhylos' Perserne). Om oppførelsene, se den greske antikkens teater. Tradisjonen nevner Thespis som den første tragediedikter og 534 som året for den første offentlige tragedieoppførelsen på Dionysos' festplass i Athen. Av hans verker er ikke noe bevart.

Den klassiske tragedien er for oss knyttet til navnene Aiskhylos, Sofokles og Evripides, som samtidig betegner tre trinn i dens utvikling. Bare en brøkdel av den attiske tragediediktning er overlevert til nåtiden, men vi tør regne med at noe av det ypperste er bevart.

Komedien henger sammen med lystige opptog som ledd i gammel fruktbarhetsritus. Det greske ordet komodia er avledet av komodos, en sanger i en komos, et slikt festlig opptog som drog frem med grovkornede løyer og drøye spotteviser, utkledd i groteske kostymer. Av disse opptogene utviklet det seg lystspill med kunstnerisk verdi på det doriske Sicilia og i Athen. Sicilianeren Epikharm skrev dramata, korte stykker med sammenhengende handling, ofte mytetravestier. Et par generasjoner yngre var Sofron fra Syrakus, som levde omkring 430. Han diktet mimer, egentlig etterligninger av livet, dramatiske monologer som gav en dagligdags, livsnær karakteristikk av den opptredende personen.

I Athen tok staten seg av komedieoppførelsene fra 486. De eldste attiske komediedikterne lærte av Epikharm å gi sammenheng i handlingen. Men illusjonen blir ofte brutt av aktuelle hentydninger, og midt i komedien, i den såkalte parabasis, vender koret seg, utkledt som hester, frosker, vepser, fugler og så videre, direkte til publikum med utfall mot samtidens forhold og personer i en tone som kan minne om våre dagers revyer og kabaretviser.

Den gamle komediens mest kjente diktere var Krates, Kratinos, Evpolis og Aristofanes (siste stykke oppført 388). Bare av Aristofanes har vi komplette komedier bevart. Etter demokratiets fall ble både ytringsfriheten og interessen for politikk mindre. Den såkalte mellomste komedie drev særlig med å parodiere tragikerne. De fremste navnene blant dens diktere var Antifanes og Alexis, men bare små fragmenter er bevart fra deres verker.

Blant den klassiske tidens prosaskribenter skal først nevnes atheneren Thukydid (død kort etter 400 fvt.), antikkens betydeligste historiker. Han skrev den peloponnesiske krigens historie til 411, i attisk språkform, og er like fremragende ved sin fremstillingskunst som ved sitt klare, kritiske syn på begivenhetenes årsakssammenheng. Xenofon, som fortsatte hans verk, var mindre betydelig som historiker, men fikk stor betydning for ettertiden gjennom sitt omfattende forfatterskap.

I demokratiets offentlige liv spilte veltalenheten en stor rolle. Det ble viktig også å skaffe seg teoretisk utdannelse i talekunst. Lysias var berømt som en smidig rettstaler. Isokrates virket som lærer og befestet kunstprosaens regler. Hans skrevne prakttaler var mønsterstykker og samtidig politiske pamfletter. Sitt høydepunkt når den attiske veltalenhet i Demosthenes' flammende taler under fedrelandets kamp mot Filip av Makedonia. Motpartens advokat i Athen var Aiskhines.

Om sofistene og kampen mot dem, Sokrates, Platon og Aristoteles, se filosofi og filosofiens historie. Platon var samtidig dikter og vitenskapsmann (matematiker). Aristoteles' viten var altomspennende; han ble forskningens organisator, og hans verker var hovedkilden også for viktige sider av middelalderens vitenskap. I gresk medisin fører den jonisk-skrivende legen Hippokrates (død omkring 380) og hans skole an.