Ivo Caprino

I 1948 debuterte Caprino som animasjonskunstner med dukkefilmen Tim og Tøffe, etter at moren hadde laget utkast til noen marionetter som likevel ikke ble brukt i en påtenkt dukketeaterforestilling. I mange år fremover modellerte den treffsikre karikaturtegneren Ingse Gude disse frodige figurene, med kondomer som ansiktshud. Modelløroppgaven ble etter hvert overtatt av hennes barnebarn Ivonne Caprino.

Caprino utviklet snart sin unike «hemmelighet», et patentert system som gjorde det mulig å bevege figurene kontinuerlig foran kameraet. Først 1993 ble hemmeligheten avslørt for publikum. Til tross for at den var patentert, kom ingen på sporet av hemmeligheten. Den bestod av et «klaviatur», hvor tangentene var forbundet med 12 ulike strenger. Disse ble ført sammen i et rør. På rørets andre ende var figuren montert, med strengene spredt til de ulike kroppsdeler. Dukkeføreren spilte på klaviaturet omtrent som på et trekkspill, og bevegelsen spredte seg via strengene.

Først med fjernsynsfiguren Televimsen fra 1960-årene brukte Caprino for alvor den mer konvensjonelle animasjonsteknikken, med møysommelige enkeltbildeopptak: ørsmå forflytninger av figurenes legemsdeler (stop motion). Bevegelsene ble fotografert én for én, meget tidkrevende fordi bevegelsene må foregå 24 ganger i sekundet for at en naturlig flyt skal oppnås.

Etter Musikk på loftet og En dukkedrøm fra 1951 kom gjennombruddet med Veslefrikk med fela. Den vant førstepris som beste barnefilm ved festivalen i Venezia i 1952 og bød på en rekke nyskapende tekniske løsninger. Til H. C. Andersen-jubileet i 1954 laget Caprino oppdragsfilmen Den standhaftige tinnsoldat, som vant en rekke internasjonale priser.

Caprino hadde nå funnet sitt stoff og forsøkte å lage en helaftens film med enkelte av Asbjørnsen og Moes eventyr, med Theodor Kittelsens trolske tegninger som særlig inspirasjon. Eventyrene skulle knyttes sammen med realfilm, hvor Peter Christen Asbjørnsen følges mens han samler dem inn. Planene lot seg bare stykkevis realisere. De fire kortfilmene Askeladden og de gode hjelperne, Reveenka, Sjuende far i huset og Gutten som kappåt med trollet beholdt rammefortellingene og var svært livlige og teknisk vel avbalanserte gjendiktninger. Men filmene er aldri satt sammen til den påtenkte helhet.

Caprinos filmatiseringer av Thorbjørn Egners Karius og Baktus og Klatremus i knipe (etter Dyrene i Hakkebakkeskogen) er også blitt klassikere som tilhører enhver norsk oppvekst. Hørespillene var på vanlig animasjonsmanér det første som ble spilt inn, deretter ble figurene beveget etter lyden.

Caprino debuterte som langfilmregissør i 1959 med familieverket Ugler i mosen. Animasjonsfigurer spiller en hovedrolle i denne realfilmen, som ble godt mottatt. Det samme kunne de gjøre i de mange og nyskapende reklamefilmene som, sammen med dokumentar- og informasjonsfilmer, finansierte utviklingen av et levende animasjonsmiljø på Snarøya. Miljøet var utenkelig uten tusenkunstneren Bjarne Sandemose, sønn av forfatteren Aksel Sandemose. Animasjonsfilm er en legering av nøye ingeniørkunst, presist kunsthåndverk og fantasifull artistisk kreativitet. På Snarøya spilte Bjarne Sandemose en sentral rolle.

Et forsøk på å filme Egners Folk og røvere i Kardemomme by måtte skrinlegges, det samme var tidligere skjedd med Kumbels gruk. Caprino hadde stor suksess med samtidskommentatoren Televimsen (etter manus av Arild Feldborg) i NRK Fjernsynet i årene 1963–1968, og han bidro med manus til serien Jeg får ikke sove (1979), hvor barnedukken Josefine undret seg skarpsindig over fenomener i hverdagen – på kveldstid.

Caprino laget dessuten dokumentarfilm, reklamefilm og informasjonsfilm som for eksempel Oslo, the Viking Capital (1963). For UNESCO laget han dukkefilmen Papirdragen (1964).

Caprinos hovedverk er uten tvil Flåklypa Grand Prix fra 1975, en helaftens spillefilm hvor figurene ble hentet fra Kjell Aukrusts burleske Flåklypa Tidende. I tillegg til gjengangere fra spaltene, som oppfinneren Reodor Felgen, kom nå den frekke skjæra Solan Gundersen og det saktmodige pinnsvinet Ludvig. De ble øyeblikkelig elskede figurer i folkefantasien. Sammen med Aukrust, Kjell Syversen og sønnen Remo Caprino skrev Caprino et manus som skapte en sammenhengende handling, og kombinerte den lekende eventyrstemning fra tidligere verker med en barokk bygdehumor og modernitetsfenomener som svimlende kappkjøring med racerbiler.

Humoristen Caprino ble mer løssluppen enn noen gang, også i det livlige hørespill som bestemte bevegelsen av figurene. Animasjonen er særdeles komplisert, utført med usvikelig sikker presisjon og velutviklet musikalitet. Jazzkonserten hører hjemme blant høydepunktene i all verdens animasjonskunst, sammen med kappkjøringen som har en slitesterk spenning.

Flåklypa Grand Prix satte publikumsrekorder som ingen andre norske filmer har vært i nærheten av. Den ble eksportert i 12 ulike språkversjoner og må regnes blant de aller beste norske filmene – og iallfall som den morsomste. Den sprenger alle forsøk på å sperre Caprino inne i båsen for barnekultur. Etter mange og lange lanseringsturneer besluttet Caprino og Sandemose å bygge racerbilen Il Tempo Gigante i full skala, et brølende teknisk fabeldyr som har økt eventyrglansen rundt filmen. Da kjøpevideo ble lansert på det norske markedet i 1991, toppet den igjen salgslistene.

Caprino utviklet senere sin supervideograf, et system som gjør det mulig med panoramaopptak via fem synkroniserte videokameraer. Disse vises på et lerret som er buet over 225 grader, delt opp i fem felter. Teknikken anvendes helst til landskapsskildringer, ofte med spesialkameraet montert på undersiden av et helikopter eller på panseret av en jeep. Slik ble Norge malt med en detaljrikdom og fargeglede som kunne måle seg med oldefar Gudes og en fartsglede som var etterkommerens egen. Disse levende maleriene ble vist i spesialbygde kinoer, supervideografer, i Nordkapphallen på Nordkapp, Norsk Bremuseum i Fjærland og flere andre steder.

I Hunderfossen familiepark nord for Lillehammer fikk Caprino en ny arena for å møte sitt store og entusiastiske publikum. Her skapte han et 14 meter høyt troll som fungerer som inngangsportal til en restaurant, der andre troll er søylene som bærer taket, og han konstruerte et evighetshjul, som kan regnes som symbolsk for hans egen rastløse og ustoppelige kreativitet. Han parkerte Il Tempo Gigante i et glasshus, stilte ut dukker og annet fra sine filmproduksjoner og formet en lang rekke tablåer med motiver fra norske folkeeventyr. I det 30 meter lange og 32 meter høye Eventyrslottet fører datastyrte vogner tilskuerne rundt i tablåene, omtrent som om vognen var et kamera som styrer tilskuerens blikk.

• Tim og Tøffe, 1948
• Musikk på loftet, 1951
• En dukkedrøm, 1951
• Veslefrikk med fela, 1952
• Den standhaftige tinnsoldat, 1954
• Karius og Baktus, 1954
• Klatremus i knipe, 1955
• Ugler i mosen, 1959
• Askeladden og de gode hjelperne, 1961
• Reveenka, 1962
• Sjuende far i huset, 1965
• Gutten som kappåt med trollet, 1966
• Flåklypa Grand Prix, 1975

• Delicatissimo! Hjemmelaget italiensk mat (sammen med L. Valente og H. Heide-Steen jr.), 1984