Magesekken. Slimhinnen på innsiden av magesekken danner kraftige, langsgående folder.
Magesekken er en utvidelse av fordøyelseskanalen mellom spiserøret og tynntarmen. Den fungerer som et reservoar for maten, som den slipper igjennom i små, regelmessige porsjoner til tarmen. Reservoarfunksjonen gjør at vi ikke behøver å spise så hyppige måltider. Dessuten bidrar magesekken til fordøyelsen ved å elte føden til en grøt og blande den med magesaft, som innleder nedbrytningen av flere av næringsstoffene i maten.
Magesekken ligger øverst i bukhulen, litt til venstre under mellomgulvet og har vanligvis form som en omvendt, litt krummet pære. Den øverste, bredeste, runde enden (fundus) når opp i høyde med venstre brystvorte. På høyre side av den kuppelformede toppen munner spiserøret inn; dette området kalles magemunnen eller kardia. Selve hoveddelen av magesekken (corpus) krummer seg mot høyre. Derved dannes en lang, konveks krumningskurve (curvatura major) på venstre side, og en mindre, konkav på høyre (curvatura minor).
Den nedre enden, mageporten, pylorus, som forbinder magesekken med tolvfingertarmen, ligger litt til høyre, omtrent midtveis mellom brystbeinet og navlen. Til venstre støter magesekken opp mot milten, til høyre mot leveren; den hviler på tykktarmens tversgående del, de øverste slyngene av tynntarmen og bukspyttkjertelen. Den holdes på plass av et krøs (det lille omentet, omentum minus) mellom den konkave lille kurvaturen og leverens bakside, samt i noen grad av spiserøret. Langs undersiden av magesekken, langs den store kurvaturen, henger det store omentet (omentum majus) med fett, blodkar og løst bindevev som et «forkle» ned foran tarmene.
Magesekkens form og utstrekning kan variere adskillig, blant annet i forhold til næringsopptaket. Normalt er den hos voksne omtrent 25 centimeter lang og inneholder 1–1,5 liter, men kan romme opptil 2,5 liter, mens volumet hos nyfødte bare er cirka 0,3 desiliter. Når magesekken er helt tom, trekker den seg sammen slik at den nesten kan se ut som en del av tarmen. I fundustoppen danner det seg gjerne en luftblære som kommer ned via spiserøret sammen med mat og drikke, og som gjerne fremkommer på røntgenbilder. Utvendig er magesekken kledd med bukhinne, som også dekker omentene på både over- og undersiden. Selve magesekkveggen er cirka fire millimeter tykk og bygd opp av 2–3 lag glatt muskulatur som går i forskjellig retning.
Innvendig er magesekken kledd med slimhinne. Den har langsgående folder (rugae) og er på overflaten bygd opp av sylindrisk epitel som her produserer et beskyttende slimlag (mukoide celler). Epitelet er ellers formet som rette, tubuløse («rørformete») kjertler. I veggen i disse kjertlene finner vi forskjellige spesialiserte celler som produserer magesaft (cirka 1,3–2 liter i døgnet): parietalceller som produserer sterk saltsyre (med pH på 0,9–1,5), og hovedceller som bidrar til dannelsen av fordøyelsesenzymet pepsin, som spalter proteiner til polypeptider. Der hvor de tubuløse kjertlene munner ut på slimhinneoverflaten, dannes det mikroskopiske groper, betegnet som foveolae gastricae.
De syreproduserende cellene er nærmest kubiske; de ligger dypere nede i kjertelen og litt tilbaketrukket i kjertelveggene. Syresekresjonen skjer gjennom små kanaler (canaliculi) inne i selve cytoplasmaet. Den store surhetsgraden dreper praktisk talt alle bakterier i mageinnholdet, noe som gjør magesekken til en viktig faktor i vårt immunforsvar. Parietalcellene synes også å produsere en substans som kalles intrinsic factor, og som har betydning for opptaket av vitamin B 12.
De sterkt basofilt granulerte hovedcellene (se basofil) ligger i bunnen av kjertelrørene. De produserer det inaktive pepsinogenet, et forstadium til enzymet pepsin, som først aktiveres i magesekken av magesaften. På den måten unngår mageslimhinnen å fordøye seg selv. Aktiviteten til både de syreproduserende parietalcellene og de pepsinogenproduserende hovedcellene kontrolleres av det autonome nervesystem, samt av hormonet gastrin, som utskilles av celler i området rundt magemunnen. Slike perifere endokrine systemer kalles for APUD-celler (engelsk: amine precursor uptake and decarboxylation).
Magesekken er ikke noe livsviktig organ, og har en forholdsvis beskjeden betydning for den kjemiske fordøyelsen. Føden kommer til magesekken blandet med spytt som inneholder et enzym, amylase (ptyalin), som spalter stivelse og glykogen til enklere karbohydrater. Dette enzymet blir temmelig hurtig gjort uvirksomt av magesekkens syre. Også nedbrytningen av proteiner, som innledes av pepsinet, avsluttes først i tynntarmen, og fettstoffer passerer helt uforandret gjennom magesekken.
Oppsugingen av næringsstoffer fra magesekken er derfor begrenset til små mengder glukose og aminosyrer. Vann kan opptas direkte fra magesekken, og også visse fettløselige stoffer, som alkohol og forskjellige medikamenter (blant annet acetylsalisylsyre), kan oppsuges i blodet gjennom mageslimhinnen.
Magesekkens viktigste funksjon er å blande føden med magesaft, slik at den omdannes til en tyktflytende velling (chymus), som er egnet til viderebehandling i tarmen. Den holder mageinnholdet under et visst trykk (peristole), mens selve eltingen skjer ved peristaltiske bevegelser, det vil si ved rytmiske muskelsammentrekninger som beveger seg i bølger nedover. De første sammentrekningene setter inn så snart magesekken har tømt seg etter et måltid, og de kan bli så sterke at de kjennes ut som smerter («sultsmerter»). De stopper opp ved fødeinntak, fordi reflekser fra svelget og spiserøret får muskulaturen til å slappe av slik at magesekken kan utvide seg, men de tar til igjen kort etter at den første føden er kommet ned i magesekken. I denne fasen er mageporten lukket, og peristaltikken fører derfor bare til elting av mageinnholdet, men når dette er blitt halvflytende, åpner ringmuskelen seg såpass at sammentrekningene i den smale delen av magesekken (antrum) kan pumpe chymus inn i tolvfingertarmen i porsjoner på tre til fem milliliter om gangen.
Når peristaltikken er på sitt høyeste, kommer det en bølge omtrent hvert 20. sekund, og magesekken kan på den måten tømme seg for et alminnelig måltid i løpet av 3–4 timer. Fødens art spiller imidlertid en rolle. Sukkerrike måltider passerer hurtigst, proteiner noe langsommere, og et fettrikt måltid kan oppholde seg i magesekken i opptil *** timer.
Magesekken får arteriell blodforsyning fra fire sider:
Magesekkens aktivitet reguleres av det autonome nervesystemet med:
Ganske visst var magesekken som organ kjent av oldtidens anatomer, og gastritt-symptomet ble beskrevet av både Hippokrates og Galenos. Men samtidig trodde man at det var en slags forbindelse mellom magemunnen hvor spiserøret går inn (pars cardiaca), og hjertet. Begge deler fikk den greske betegnelsen kardía, noe vi fremdeles har beholdt i ordet "kardialgi". Pussig nok også i "kardiolog", som jo er en hjertespesialist, og ikke en gastroenterolog – en betegnelse som først kom i bruk i mellomkrigsårene. Fremdeles har vi minner om denne sammenblandingen i uttrykket "på fastende hjerte" – det vil si tilstanden før man har spist noe om morgenen.
I løpet av 1600-årene ble disseksjoner vanlige, og man fikk gradvis større innsikt i magesekkens form og oppbygning, selv om operative inngrep naturlig nok var uaktuelle. Man begynte å interessere seg for patologiske forandringer – både magesår og divertikler. I motsetning til oldtidens lære, hvor Aristoteles hevdet at fordøyelsen skyldtes varmen i kroppen, så mente den sveitsiske alkymisten og legen Paracelsus på 1500-tallet at magesekken inneholdt en syre som løste opp maten. Likevel gikk det etpar århundrer før man greide å bevise det. Men i 1780 hevdet den italienske legen Lazzaro Spallanzani at fordøyelsen egentlig var en kjemisk prosess, noe som ble møtt med stor skepsis i samtiden.
I 1822 fikk den amerikanske legen William Beaumont (1785-1853) en pasient som hadde fått buken revet opp av et geværskudd. Pasienten overlevde, utolig nok, men skaden utviklet seg til en fistel som ga Beaumont anledning til å studere fordøyelsesprosessen på nært hold. Betegnelsen pepsin (av gresk = 'fordøyelse') ble innført i 1836 da tyskeren Theodor Schwann viste at fordøyelsesprosessen også var avhengig av et enzym.
Magesår ble forsøkt operert så tidlig som rundt 1800, men ble antagelig ofte forvekslet med magekreft. Etter at eternarkosen kom i bruk i andre halvdel av 1800-årene, kunne den franske kirurgen Jules Emile Péan (1830-1898), som den første, fjerne et pylorus-karsinom operativt. Vagotomi ble innført i 1920 av hans landsmann Raphael Latarjet (1877-1947).
Gastroskopi ved hjelp av en sonde kom i bruk i løpet av mellomkrigsårene, men alt i 1906 hadde den tyske legen Walter Krienitz (1876-1943) oppdaget at magesyren – på tross av sine "desinfiserende" egenskaper – likevel kunne inneholde bakterier. I 1983 ble mikroben Helicobacter pylori oppdaget av de australske forskerne Barry James Marshall (1951-) og John Robin Warren (1937-2024). Oppdagelsen og forståelsen av den betydning som bakterien har for utvikling av magesår og magekreft, resulterte i Nobelprisen i medisin (2005).
De folkemedisinske rådene for mage- og fordøyelsesproblemer er mange, og ofte tydde folk til magiske handlinger for å bli friske. Ikke sjelden ble slike plager forklart som at den syke hadde hatt et møte med overnaturlige vesener. Fordøyelsesplager ble da ofte kalt 'mot' (= møte).
Et middel mot slike plager kunne være å skrive forbokstavene i navnet til den syke baklengs på kirkedøren. Eller man kunne bite i stål, slik at spyttet rant, og så slurpe i seg dette etterpå. Et annet navn på dyspepsi var 'skjerva', som egentlig var betegnelsen på brystbeinspissen (processus xiphoideus). Man tenkte seg nemlig at denne bruskbiten kunne krølle seg og vokse inn i kroppen og forårsake smerte – som regel på grunn av trolldom. Et sikkert middel mot dette var å skjære et kors i huden på brystet eller magen, og smøre blodet på en brødskive som så ble spist. Eller man kunne nøye seg med å plukke 'skjervegras' eller bergknapp (sedum acre) og ha det i brennevin, og drikke dette.
Også den melonaktige planten kolokvint (citrullus colocynthis) var lenge et populært middel mot forskjellig slags fordøyelsesbesvær, antagelig fordi den kunne kjøpes på apoteket som "colokvint-tinktur" i en ganske kraftig alkoholkonsentrasjon. "En kollekvint" er i ettertid blitt et uttrykk for å ta seg en "dram".
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.