Aleksandr Glazunov

Glazunov utviste tidlig usedvanlig musikalske evner og fikk sin første musikkutdannelse hos Narcisse Jelenkovskij i 1877. Han ble kjent med Milij Balakirev (1837–1910), en av «de fem» i den ny-russiske skolen. Balakirev gjorde Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844–1908) oppmerksom på den unge Glazunovs store begavelse, og fra 1879 til 1881 studerte Glazunov harmonilære, kontrapunkt og komposisjon med Rimskij-Korsakov. Allerede året etter, bare 16 år gammel, gjorde Glazunov lykke med sin første symfoni.

Fra 1884 av var Glazunov aktiv i kretsen rundt musikkforleggeren Mitrofan Beljajev (1836–1904). Beljajev tok ham med på en utenlandsreise, blant annet til Weimar, der han ble kjent med Franz Liszt. I 1888 begynte Glazunov å dirigere, først og fremst i det som ble kalt «De russiske symfonikonsertene» ledet av Mitrofan Beljajev. Glazunov ble utnevnt til professor ved konservatoriet i St. Petersburg i 1889, en institusjon han var direktør for fra 1905 til 1928. På grunn av sykdom reiste Glazunov i 1928 til Frankrike, og i løpet av sine siste år fremførte han sine verk der samt i England, USA, Polen, Tsjekkoslovakia og Nederland.

Glazunov sammenlignes ofte med Johannes Brahms, noe som først og fremst skyldes Glazunovs fremragende måte å behandle form og kontrapunkt på. Han mottok også viktige impulser fra Liszt og Wagner og er blitt kritisert for å være påvirket av en klassisistisk, romantisk stil snarere enn av det nasjonalt russiske.

Selv om det vil være riktig å karakterisere Glazunov som en kosmopolitisk romantisk klassisist, vil den oppmerksomme lytter gjenkjenne de emosjonelle kvalitetene man gjerne omtaler som typisk russiske. Først og fremst er det den uttrykksfulle og klare melodien som tydeliggjør slektskapet med den russiske folkemusikken. Han evnet å forene de klassisk russiske stiltrekkene med nye elementer både fra den ny-russiske skolens komponister og Tsjajkovskij.

Glazunovs verk er meget omfattende og med instrumentalmusikken som den viktigste genren, fremfor alt de ni symfoniene. De spenner over de mest skiftende uttrykk, fra det lyriske via det episke til det heroiske, men stadig blir polyfoni og variasjon underlagt en harmonisk og organisk utvikling.

• musikk i Russland
• nasjonalromantikk

• M. Ganina: Glazunov (1961)
• Gerald Abraham: Glazunov and the string quartet (1965)
• A.E. Cherbuliez: Alexander Glasunows Kammermusik (i Musik des Ostens, 1967).