Byneset kirke

Byneset kirke sett fra nordvest, med den tresponkledde takrytteren og det nyere våpenhuset. I bakgrunnen Trondheimsfjorden.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.
Byneset kirke

Kirkens sørfasade, med skipets sørportal og nyere vinduer. Hjørnene er av hugget kleberstein.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.
Byneset kirke

Skipets sørvegg sett mot vest, med Trondheimsfjorden i bakgrunnen. Bildet viser tydelig det hellende terrenget kirken ligger i.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.

Byneset kirke er en middelalderkirke på Byneset i Trondheim kommune, Trøndelag. Kirken ble bygget i andre halvdel av 1100-tallet og har dermed vernestatus som fredet. Den hører til Byneset og Leinstrand sokn i Nidaros bispedømme og forvaltes av Kirkelig fellesråd i Trondheim.

Kirken er meget godt bevart og har nesten alle sine middelalderske detaljer i behold, i tillegg til mange markante trekk fra senere tider.

Kirken er i likhet med de andre trønderkirkene mer høyreist enn i andre deler av landet, og med spiss takvinkel. Den har en takrytter fra 1700-tallet som kanskje har middelalderske aner.

Byneset kirke

Skipet sett mot øst med koret i bakgrunnen. På hver side av korbuen er opprinnelige sidealternisjene fra 1100-tallet, og på veggene kalkmalerier fra tiden omkring 1600.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.

Historie

Byneset kirke

Vestportalen i skipet. Den er flankert av halvsøyler med tilspisset tverrsnitt, et trekk som også finnes i Nidarosdomens kapittelhus og oktogon fra slutten av 1100-tallet. Kapitelene er dekorert med stiliserte vannliljeblader.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.
Byneset kirke

Koret med altertavlen i barokk stil fra rundt 1650. Det trepassformede hvelvet fremhever rommets høye reisning. I korgavlen står et opprinnelig middelaldervindu.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.

Byneset kirke ligger i Trondheim kommune, og navnet kommer fra gården By som er den største på Byneset. Kirken ligger på gården Stein, som har sitt navn fra en markant bergknaus som stikker opp av sjøen. Kirken er plassert midtveis i skråningen mellom sjøen og det flate jordbruksområdet på neset.

I middelalderen tilhørte Byneset Orkdalen på sørsiden av fjorden. Dette var ett av de åtte små fylkene som til sammen utgjorde Trøndelag i middelalderen, og ble kalt Orkdalafylket. Sentrum og tingstedet i fylket lå på Grytting i Orkdal der fylkeskirken stod, men den ble revet så sent som i 1890.

Konstruksjon

Kirken har en typisk middelalderform, med rektangulært skip og nesten kvadratisk kor. Bygget har lenge hatt sakristi på sørsiden av koret og våpenhus foran vestinngangen, men de nåværende er oppført i 1960-årene. Kirken har, som alle trønderkirkene, tre portaler i skipet, sørportal i koret, og vinduer både mot nord og sør, som gir kirken et lyst interiør. De mange portalene har trolig sammenheng med liturgisk praksis med mange prosesjoner.

Murer og portaler viser at kirken trolig har blitt bygget over en lengre periode, men det er ikke foretatt undersøkelser som sikkert kan datere kirken. Historikere er derfor avhengig av å studere portalene og murverket for å kunne tidfeste den. Koret er bygget først, og det er tydelig at meningen opprinnelig var at kirken skulle bygges i kvadermur. Den nederste meteren av korets vegger er oppført i fint tilhuggede kvadersteiner av grønnskifer, en variant av kleberstein som er hentet fra et brudd på den andre siden av fjordarmen, ved utløpet av elva Gaula. Av ukjente årsaker er planen om hele kvadermurer oppgitt. Resten av kirken er bygget i bruddstein med kvaderstein på hjørnene og rundt portalene.

Eksteriør

Sørportalen i koret er rundbuet og flankert av halvsøyler kronet av foldekapiteler, av en type som er brukt i Nidarosdomens eldste deler fra 1150–1160-årene. Trolig er koret bygget på denne tiden. Skipets nord- og sørportaler er av annen type. De er også rundbuet og har halvsøyler, men kapitelene er dekorert med palmetter, også et romansk ornament, men trolig fra 1160–1170-årene. Vestportalen i skipet er tydelig enda litt yngre, med søyler med tilspisset form («strykejerns-søyler») og kapiteler dekorert med vannliljeblader. De tilspissede søylene opptrer første gang i oktogonen i Nidarosdomen på 1180-tallet. Byneset kirke kan derfor ikke være fullført før mot slutten av 1100-tallet.

Interiør og inventar

Byneset kirke

«Syndemannen» på skipets nordvegg, malt omkring 1590. De syv dødssyndene er vist som slanger som vokser ut fra det stedet på kroppen hvor man trodde disse syndene var lokalisert.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.
Byneset kirke

Kalkmaleri på skipets østvegg. Motivet er en del av en dommedagsframstilling fra rundt 1600, og viser en enorm dyrekjeft som er djevelens munn, det vil si helvetes port. Smådjevlene driver synderne ned i fortapelsen, og i forgrunnen skiter en djevel via en trakt ned i munnen på en synder. Dette motivet er til vanlig skjult bak en salmenummertavle.

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.

Kirkens innvendige form er lite endret siden middelalderen, bortsett fra at korbuen ble utvidet på 1600-tallet. På hver side av korbuen står de to originale sidealternisjene, hver med et lite vindu som gir lys til alterplaten. Det er ukjent hvilke helgener som en gang hadde sine bilder her, men en av dem kan ha vært St. Mikael, kirkens skytshelgen.

Den etterreformatoriske utsmykningen

Kirkens interiør domineres i dag særlig av de store kalkmaleriene, som ble avdekket under restaureringen i 1964–1970. Det mest imponerende er den over tre meter høye mannen på nordveggen i skipet: «Syndemannen», som er fremstilt som en mann kledd i renessansedrakt.

Fra de ulike kroppsdelene vokser det ut slanger som representerer de sju dødssyndene som blir knyttet til disse kroppsdelene – utukt, hovmod, fråtseri, misunnelse, vrede, livslede og gjerrighet. Dette er hovedmotivet i en utsmykning av kirken fra slutten av 1500-tallet. Syndemannen er kledd som en herremann, og den svenske kunsthistorikeren Birgitta Odén (1921–2016), som har analysert bildet, forbinder det med en konkret hendelse i 1570-årene: Da ble elleve bønder på Byneset dømt til døden og henrettet fordi de hadde protestert mot lensherre Erik Munks utsuging av almuen. Noen år senere ble Erik Munk dømt for sine overgrep, og bøndene erklært uskyldige. Bildet skal være som en endelig fordømmelse av hvordan øvrigheten hadde misbrukt sin makt og plyndret dem de var satt til å beskytte.

Utover 1600-tallet ble kirken videre utsmykket med kalkmalerier. På korbueveggen ble det malt en stor dommedagsfremstilling. I midten over korbuen står den velsignede Kristus over et skriftbånd. Til venstre for korbuen sitter den dømmende Kristus på regnbuen, flankert av engler som blåser i basuner for å vekke de døde. På høyre side er malt helvete med mange djevler, og et stort uhyre som sluker de stakkars fortapte. Djevlene plager de fortapte, blant annet er det en djevel som skiter i munnen på en mann. Til vanlig er dette bildet dekket av en nummertavle for ikke å distrahere menigheten.

I likhet med de fleste trønderkirkene ble også Byneset kirke omkring 1650 utstyrt med et nytt inventar i barokkstil. Det var de to best kjente håndverkerne i landsdelen, som begge het Johan, som hadde ansvaret for arbeidene. Den ene var treskjærer og ble derfor kalt Johan Bildtsnider, mens den andre var maler og ble kalt Johan Contrafeier. Altertavlen er skåret i rik barokk, og viser korsfestelsen i midtfeltet, flankert av figurer av Moses og døperen Johannes. Den øvre etasjen viser oppstandelsen, og på toppen Kristi himmelfart. Prekestolen har figurer av de fire evangelistene, som symbol på at herfra skulle evangeliet forkynnes klart og rent.

Byneset kirke

Byneset kirke

Byneset kirke
Av /Arfo forlag.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.