Dans i Norge

Norske folkedanstradisjoner strekker seg tilbake til før middelalderen, og de tidligste kildene forteller om dans som del av ritualer, seremonier og sosialt samvær. I middelalderen var dansene solo-, par- eller triodanser, men den mest kjente danseformen var kjede- og ringdanser med enkle trinnsekvenser og ofte med tilhørende sang.

Fra renessansen etablerte pardansen seg sterkere, og det er sannsynlig at den norske tradisjonen med bygdedanser og runddanser har utviklet seg herfra. Bygdedanser kjennetegnes som regel av dans i gående takt som ofte kalles gangar og dans i springende takt som kalles springar. Pols, rull og halling regnes også som bygdedanser, og eksempler på slike danser er hallingspringar, telespringar, telegangar, rørospols og springleik. Halling, eller laus, er en solodans med akrobatiske spark og kast, og særlig det karakteristiske hallingkastet, der danseren sparker ned en hatt som holdes høyt på en stokk.

Det arrangeres kappleiker over hele landet der det konkurreres i bygdedanser i tillegg til norsk folkemusikk. Dans, sammen med stevkunst og musikk, fra Setesdal er oppført på UNESCOs verdensarvliste for immatriell kunst. Riksscenen i Oslo er nasjonal scene for folkemusikk og folkedans og er finansiert av staten over Kulturdepartementets budsjett. Norsk senter for folkemusikk og folkedans er et fag- og formidlingssenter på Dragvoll i Trondheim. Senteret ble etablert i 1973 og har en av Europas største samlinger av folkemusikk og tradisjonsdans.

• Les mer om folkedans i Norge

Kilder for dans fra middelalderen og frem til 1600- og 1700-tallet inneholder lite konkret informasjon om dansepraksiser, men vi har historier og skildringer som viser at det ble danset både folkelige og mer performative danser i sosiale sammenhenger og kanskje særlig ved viktige markeringer i menneskers liv, som for eksempel bryllup og feiringer.

Fra 1700-tallet er kildetilfanget rikere. Dansemanuskripter, avisannonser, protokoller, memoarer og litteratur gir informasjon om dans i de øvre sosiale lag i samfunnet. På 1700-tallet kom dansemestere fra Frankrike, England, Danmark og Sverige til de største byene i Norge og underviste barn, unge og voksne medlemmer av overklassen. Danseundervisningen foregikk enten som dansekurs over flere uker, eller ved at dansemesteren ga privatundervisning i hjemmene. Repertoaret på 1700-tallet var hovedsakelig menuett og kontradanser og gjenspeilet repertoaret i hoffkulturen i Frankrike og ellers i Europa.

Den ordinære menuetten (le menuet ordinaire) var en pardans for ett par av gangen. Dansen består av grunntrinnet pas de menuet og har seks faste turer: presentasjon, z-figur, sirkel der danserne holder hverandre i høyre hånd, en sirkel med venstre hånd, z-figur og en sirkel der paret holder begge hender. Den franske hoffmenuetten ble danset som den første dansen på ballet, også i Norge, frem til slutten av 1700-tallet. Menuett ble sett på som den mest grunnleggende og klassiske dansen for å opparbeide god teknikk, eleganse og vakre bevegelser. Etter at den gikk av moten som balldans, ble menuett undervist som opplæringsdans av dansemestere frem til slutten av 1800-tallet.

Kontradanser danses av flere eller mange par på rekke eller i firkant. Kontradans kommer av det engelske countrydance og fransk contredanse. I Norge var særlig engelske danser populære, og i det norske kildematerialet fra perioden 1750 til 1820 finnes over 600 nedtegnede kontradanser.

Kadettene ved Den norske militære mathematiske Skole (nå Krigsskolen) hadde ukentlige dansetimer med en dansemester, og nedtegnelser i Militærarkivet viser at dans var ansett som en viktig del av den militære utdannelsen. Gjennom danseopplæringen lærte kadettene ikke bare å danse, men også etikette og å føre seg elegant. Danseundervisningen var også egnet for å utvikle god balanse, reaksjonsevne, spenst og styrke og var dermed også styrkende for de militære øvelsene.

Vals ble introdusert først som en av turene i kontradanser på slutten av 1700-tallet. Senere ble vals en etablert pardans og overtok rollen menuetten hadde hatt som åpningsdans ved ball og som bryllupsdans.

Den populære gammeldansen kan karakteriseres som en mer moderne form for folkedans og har sine røtter tilbake til slutten av 1700-tallet, for eksempel gammelvals, reinlender og pariserpolka.

På slutten av 1800-tallet var det en oppblomstring av varieteer og revyer i Oslo, hvor det ofte forekom danseoppvisninger av mange forskjellige slag.

I Kristiania i 1890-årene virket den svenske danseren og koreografen Augusta Johannesén som koreograf og pedagog både på Nationaltheatret, Opéra Comique og andre scener. Tora Hals Olsen var likeledes en meget benyttet koreograf i forbindelse med danseinnslag både på Nationaltheatret og senere på Centralteatret, og i likhet med Johannesén hadde også hun sin egen ballettskole.

I 1910 la Gyda Christensen grunnlaget for en profesjonell ballettskole ved Nationaltheatret og virket både som leder og koreograf frem til skolen opphørte i 1920. Hun knyttet til seg mange kjente pedagoger, blant andre danske Emilie Walbom. Gjennom Fokine ble hun kjent med Djagilevs Ballet Russes, noe som medførte at en av kompaniets pedagoger, Ivan Tarasov, ble lærer ved ballettskolen i årene 1914–1917. Han satte i scene blant annet Coppelia (norsk tittel Dukken) med Christensens datter Lillebil Ibsen og Margit Leraas i hovedrollene. Av andre dyktige dansere ved skolen må nevnes Love Krohn og Alfhild Grimsgaard, som begge senere dannet sine egne ballettskoler, og som dermed førte tradisjonene fra Nationaltheatrets ballettensemble videre til sine elever. De fleste av de tidligere danserne fra Nationaltheatret som ikke reiste utenlands, fikk sine viktigste arbeidsplasser ved revyteatrene, med Chat Noir som det ledende. Vår mest kjente danser både nasjonalt og internasjonalt var uten tvil Lillebil Ibsen.

Det var særlig gjennom den tysk-norske pedagogen og koreografen Inga Jacobis store innsats at den moderne dansen, under navnet fridans, skulle bli kjent i Norge. Hun kom til Oslo i 1916 og ble ansatt som lærer i rytmikk ved Halling pikeskole. Sin utdannelse hadde hun fra Jaques-Dalcrozes institutt. Jacobi startet også sin egen skole, som gjennom hele mellomkrigstiden ble et sentrum for moderne danseformer i Norge. Hun samarbeidet blant andre med teatersjef Hans Jacob Nilsen ved flere av hans iscenesettelser. Blant hennes elever var Signe Hofgaard og Gerd Kjølaas, som begge var aktive både som dansere og koreografer. Også Elsa Lindberg fikk innvirkning i fridansmiljøet gjennom sitt kjennskap til Rudolf von Labans teorier. I 1937 åpnet en annen betydelig ballettdanser, Rita Tori, ballettskole i Oslo. Her utdannet hun de fleste av samtidens fremtredende norske ballettdansere.

Gerd Kjølaas åpnet sammen med den britiske danseren Louise Browne Norsk Dansestudio, som gav undervisning både i klassisk og moderne dans og som ble det videre grunnlaget for vårt andre norske dansekompani, Ny Norsk Ballett, grunnlagt 1948. De to var både koreografer og solister, og kompaniet bestod av 16 dansere, blant dem Edith Roger, Henny Mürer og Guri Ludt. Det følgende året ble ensemblet utvidet til 20 dansere, hvorav fem–seks mannlige, som inkluderte Aloysius Valente og Hans Kjølaas. Blant de kvinnelige danserne var Bergliot Clausen, Fernanda Sparre Smith og Henny Mürer. Gjennom årlige turneer i Storbritannia fikk man også god kontakt med Sadler's Wells-ballettene og britisk dansemiljø.

Louise Browne forlot Norge i 1950, og Gerd Kjølaas søkte da samarbeid med den svenske danseren og koreografen Ivo Cramér. Han virket som koreograf både for egen gruppe og for norsk revy. Ny Norsk Ballett gjorde flere turneer for Riksteatret årene 1950–1952. I 1953 ble Rita Tori knyttet til balletten som medleder; samtidig ble den omdøpt til Den Norske Ballett, som i 1954 ble opptatt i Norsk Operaselskap. Ballettens første forestilling ble Fokines Les Sylphides (norgespremiere). I 1955 satte ballettsjefen ved Stockholmsoperaen, Mary Skeaping, opp andre akt av Svanesjøen med Mette Møller i hovedrollen, samtidig med Birgit Cullbergs Medea med Edith Roger i tittelrollen. Da Den Norske Opera ble opprettet i 1958, gikk Operaselskapet og Den Norske Ballett opp i denne. Forutsetningen var at danserne skulle medvirke i operaoppsetningene og i tillegg, om mulig, gi et titalls selvstendige ballettforestillinger i året. Operasjef Kirsten Flagstad erklærte likevel at «balletten vil være likestilt med operaen». På Den Norske Operas aller første forestilling på Hamar 2. november 1958 stod da også andre akt av Coppelia på programmet. Av de ni første danserne som ble ansatt i Operaballetten, var sju norske. Første ballettsjef var den britiske danseren Harcourt Algeranoff (1958–1959). Han og hans etterfølgere frem til 1961 utvidet repertoaret med balletter av Frederick Ashton og Walter Gore foruten nye verker av Ivo Cramér og Cullberg.

Under Joan Harris' ledelse i perioden 1961–1965 kom det både en lenge ønsket utvidelse av ensemblet og en heving av det tekniske nivået som gjorde det mulig å fremføre Giselle i sin helhet med Henny Mürer i tittelrollen. Harris startet deretter Operaens ballettskole, mens ledelsen av operaballetten gikk over til Sonia Arova (1966–1971), som fortsatte arbeidet med dansernes tekniske utvikling og utvidet repertoaret til både klassiske verker og moderne balletter. Gjennom hennes internasjonale forbindelser kom også stjerner som Rudolf Nurejev for å gjestedanse. Blant de ledende danserne var nå Anne Borg, Ellen Kjellberg, Inger-Johanne Rütter, Marthe Sæther, Sissel Westnes, Hanne Skram, Palle Damm og Terje Solberg.

Anne Borg var sjef i periodene 1971–1977 og 1983–1988. I hennes første periode som ballettsjef fikk Operaballetten sin første urpremiere på et helaftens norsk ballettverk, Henny Mürers Pinocchio til musikk av Antonio Bibalo (1976). Britiske Brenda Last var sjef i 1977–1980 og bestilte kompaniets største suksess: Glen Tetleys helaftens ballett Stormen. Blant solistene i hennes sjefstid må nevnes Indra Lorentzen, Ketil Gudim og Fredrik Rütter. Hun ble etterfulgt av Jens Graff i 1980–1983.

Uroppførelsen av Kjersti Alvebergs Volven med musikk av Synne Skouen i 1989 ble en suksess. Etter et kort mellomspill med svenske Viveka Ljung som sjef (1988–1990), ble Dinna Bjørn fra Det kongelige Teater i København ansatt som ballettsjef i 1990. Fra årsskiftet 1992/1993 ble kompaniets navn endret til Den Norske Nasjonalballett. Michael Corders ballett Romeo og Julie til Prokofjevs musikk ble en publikumssuksess, og Nina Ananiashvili fra Bolsjoj-balletten var fast gjestedanser. Blant solistene kan også nevnes Line Alsaker og Richard Suttie. Høsten 1997 kom også en ny versjon av Svanesjøen i innstudering av Boston-ballettens sjef Anne-Marie Holmes. Espen Giljane overtok som ballettsjef etter Dinna Bjørn i 2002 og moderniserte repertoaret. Blant solistene fikk nå Ingrid Lorentzen en sterk posisjon, og i 2012 ble hun ansatt som ballettsjef.

Nytt balletthus i Bjørvika Med nytt navn «Den Norske Opera & Ballett» ble likestillingen mellom de to kunstartene ytterligere understreket da institusjonen flyttet inn i det nye bygget på Kirsten Flagstads plass 1 i Bjørvika i Oslo 12. april 2008. Som for 50 år siden ved oppstarten på Hamar, stod balletten for åpningsforestillingen med urpremiere på den norske koreografen Ingun Bjørnsgaards Et moderne sted med nyskrevet musikk av Rolf Wallin og Henrik Hellstenius. Ballettsjef Giljane presenterte et allsidig repertoar for åpningssesongen i det nye huset. Målsetningen er et repertoar med lik fordeling mellom klassiske og moderne verk, å nå nye publikumsgrupper og styrke den riksdekkende virksomheten, blant annet med egne turnéproduksjoner.

Publikumsinteressen har vært økende. Det gjelder generelt for dansekunsten i Norge. Markeringen av Dansens År i 1993 bidrog vesentlig til å synliggjøre dansekunsten over hele landet. Turnévirksomheten har økt, og fra midten av 1990-årene har Riksteatret igjen hatt danseforestillinger fast på sitt turnéprogram. Samtidig har ikke minst NRK gjort dans tilgjengelig både med egenproduksjoner og overføringer. Festspillene i Bergen er en tradisjonsrik formidler av dansekunst, og har fått følge av en lang rekke festivaler rundt i landet.

I årene som er gått etter at Høvik Ballett startet opp i 1969 som den første frie dansegruppen i Norge, har et betydelig antall selvstendige kompanier etablert seg i alle deler av landet. De fleste driver prosjektbasert virksomhet med støtte fra både statlige og kommunale midler. Antall norske danseforestillinger med gjestespill i utlandet er også sterkt økende. Carte Blanche Dansekompani i Bergen ble stiftet 1985. I 1989 fikk frigruppen fast statlig driftstilskudd. I dag er Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, det eneste kompaniet i tillegg til Nasjonalballetten som har fast ansatte dansere. Nord i Norge har Stellaris DansTeater under Solveig Leinan Hermos ledelse gjennom flere tiår, vokst til å bli nordnorsk landsdelsscene for dans med base i det nye kulturhuset i Hammerfest fra høsten 2008. Stellaris DansTeater turnerer i alle de tre fylkene i Nord-Norge og i Barentsregionen.

Norske dansekunstnere (NoDa) er et uavhenging fag- og kunstnerforbund for dansere, koreografer og pedagoger. Forbundet ble opprettet som Norsk ballett og fridansforbund i 1947, endret navn til Norsk ballettforbund i 1954 og til Norske dansekunstnere i 2002. Forbundet forhindret at Stortingets forslag om å innføre 30 prosent luksusskatt på danseforestillinger ble vedtatt. Forbundets arbeid har blant annet ført til opprettelsen av Statens Balletthøgskole i 1979, etableringen av det statlige, nasjonale dansekompaniet Carte Blanche i 1989, opprettelsen av Profesjonell dansetrening (tidligere Gratis daglig trening) i 1988, Danseinformasjonen (tidligere Senter for dansekunst) i 1994 og Dansens hus i 2004, samt tariffavtaler med teatre og NRK, etablering av stipender og garantiinntekt for dansekunstnere og øremerkede midler til dans i Norsk kulturfond.

Danseinformasjonen, opprinnelig Senter for Dansekunst – er et nasjonalt informasjonskontor for dans i Norge, opprettet i 1994 av Norsk Ballettforbund. Formålet er å fremme dansekunsten i landet, virke som informasjonskilde og nettverksbygger for media, publikum og dansekunstnere og som kompetansesenter for arbeid med dans med blant annet bibliotek, videotek og forestillingsdatabase.

Dansens Hus, etablert i 2004, er et aksjeselskap eid av Danseinformasjonen med formål å være et nasjonalt møtested for dansekunstnere og publikum, vise dansekunst av høy kvalitet og formidle, produsere og informere om norsk dans. Dansens Hus er med i et europeisk nettverk av sju scenehus for dans, European Dancehouse Network, som med midler fra EU skal bedre vilkårene for gjestespill. Etter å ha virket på flere ulike scener siden starten i 2004, ble Dansens Hus' eget bygg på Grünerløkka i Oslo offisielt åpnet 29. februar 2008.

Dansens Dager – Verdens Internasjonale Dansedag markeres 29. april på datoen for fødselsdagen til Jean-Georges Noverre (1727–1810), som regnes som grunnleggeren av moderne ballett. Begivenheten ble etablert av UNESCO i 1982 og introdusert i Norge i 2000. Formålet med feiringen, som foregår over flere dager, er å løfte frem verdien av dansekunst og mangfoldet i kunstformen på tvers av alle politiske, kulturelle og etniske grenser og bringe mennesker sammen med et felles språk – dans. Danseinformasjonen er nasjonal koordinator for arrangementet, og hvert år velges en ambassadør, og det lages en Dansens Dager-dans.

DanseFestival Barents er en festival for scenekunst med hovedvekt på kunst og kultur fra Barentsregionen initiert av Solveig Leinan-Hermo og Stellaris DansTeater i 2003. Festivalen arrangeres årlig i Hammerfest i november.

CODA – Oslo International Dance Festival er en festival for samtidsdans initiert av Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe i 2002. Festivalen presenterer norske og internasjonale danseforestillinger, workshops og seminarer og arrangeres årlig i Oslo i oktober.

Oktoberdans er en scenekunstbiennale etablert av BIT Teatergarasjen i Bergen i 1997. Festivalen presenterer internasjonale koreografer og kompanier sammen med nye og aktuelle norske produksjoner i samarbeid med blant andre Carte Blanche, og arrangeres annethvert år Bergen i oktober.

Nynorskdans – Festival for ung koreografi ble arrangert for første gang av Dansens Hus i 2005.

Utdanningsprogrammet musikk, dans og drama i videregående opplæring fører frem til generell studiekompetanse. Mange kommunale kulturskoler og folkehøyskoler gir undervisning i dans. De private ballettskolene har vært og er viktige for rekrutteringen til norsk dansemiljø.

I 1966 etablerte Jorunn Kirkenær Ballettinstituttet, som utdannet dansere, koreografer og pedagoger. Senere skiftet skolen navn til Den Norske Balletthøyskole, og i 2020 ble den en del av Institutt for scenekunst ved Høyskolen Kristiania. I 1979 ble Statens balletthøgskole opprettet med Henny Mürer som første rektor. I 1996 ble skolen innlemmet i Kunsthøgskolen i Oslo, og i 2017 ble navnet endret til Avdeling dans. Høgskolen i Bodø hadde fra 1990 til 2004 faglærerutdanning i ballett. Universitetet i Stavanger, Fakultet for utøvende kunstfag, tilbyr bachelor i dans.

Institutt for musikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU, Trondheim hadde masterstudium i dansevitenskap: Nordisk mastergrad (Nomads) fra 2004 til 2023, og Choreomundus internasjonal mastergrad siden 2012.

• folkedans i Norge
• folkedans
• dans
• ballett

• Norske Dansekunstnere: Norske dansekunstnere gjennom tidene

• Bakka, Egil: Norske dansetradisjonar, 1978, isbn 82-521-0859-8
• Brunvoll, Gunnar: Den norske opera og Den norske ballett, 1999, isbn 82-514-0569-6
• Hansteen, Valdemar: Historien om norsk ballett, 1989, isbn 82-00-02888-7
• Hoppu, Petri, Egil Bakka og Anne Fiskvik (red.): The Nordic Minuet. Royal Fashion and Peasant Tradition, 2024, isbn 978-1-80064-816-6
• Svarstad, Elizabeth: “Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel.” Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820, 2017, isbn 978-82-326-2812-4