Dansk Vestindia

Øya St. Thomas var den første av de tre øyene i Karibia som ble tatt i besittelse av Det vestindisk-guineiske kompani i 1672. Formålet med koloniseringen var å dyrke planter som var etterspurt i Europa, slik som tobakk, bomull og senere sukkerrør. De første kolonistene fra Danmark-Norge bestod i stor grad av fanger og såkalte servinger (løsgjengere, tiggere og andre fattigfolk). Fangene var hentet fra fengsel i København, mens servingene var yngre mennesker som hadde inngått en servingkontrakt som bandt dem til arbeid for kompaniet i 3–6 år etter ankomst. Både fangene og servingene ble satt til hardt arbeid med å etablere kolonien og rydde land for plantasjer. Etter hvert ble arbeidskraft hentet fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen.

I 1733 kjøpte Danmark-Norge øya St. Croix fra Frankrike. Mens St. John og St. Thomas begge er preget av fjell og knauser, er St. Croix flatere og mer egnet til jordbruk. På St. Croix ble det etablert sukkerplantasjer som hadde stort behov for arbeidskraft. Dette økte behovet for arbeidskraft og importen av slavetatte mennesker fra Afrika.

St. Thomas utviklet seg til å bli et regionalt handelssentrum i Karibia. Øya hadde en naturlig havn i bukta utenfor byen Charlotte Amalie. Mens St. Croix i hovedsak var preget av plantasjeproduksjon, spesielt sukkerplantasjer, var St. Thomas i større grad preget av regional og internasjonal handel med forbindelser til andre øyer, det amerikanske fastlandet, Europa og Afrika. Ikke minst var Charlotte Amalie en viktig transitthavn for slaver fra andre lands handelskompani som ble solgt videre til andre øyer i Karibia.

Handelen mellom Dansk Vestindia og Europa bestod av flere varer. Fra øyene ble det først og fremst eksportert varer produsert på slaveplantasjene, slik som råsukker, bomull og tobakk. På grunn av den ensidige produksjonen av eksportvarer hadde øyene behov for å importere mat og andre forbruksvarer fra Europa. I 1754 ble Det vestindisk-guineiske kompaniets monopol på handel mellom Danmark-Norge og Dansk Vestindia opphevet. Dette førte til at flere byer i Danmark-Norge kunne ta del i handelen. I Norge ble det opprettet raffinerier som raffinerte råsukker fra slaveplantasjene i flere norske byer som Bergen, Halden, Trondheim og Kristiania. I Trondheim kan man fremdeles finne bygningen til sukkerraffineriet, kalt Sukkerhuset, på Kalvskinnet i sentrum av byen.

Dansk Vestindia var et slavesamfunn, og den klart største andelen av befolkningen bestod av de slavetatte. På midten av 1700-tallet utgjorde slavene rundt 90 prosent av befolkningen på de tre øyene. På St. Croix var for eksempel nær 9000 av den totale befolkningen på litt over 10 000 slaver.

Livet til slavene var preget av vold, tvang og hardt arbeid, og dødeligheten var stor. Øyene var derfor avhengig av jamn tilførsel av nye slavetatte. Til sammen ble 111 000 afrikanere fraktet til Dansk Vestindia med dansk-norske slaveskip eller skip fra andre land. De slavetatte kom fra ulike steder i Vest-Afrika, fra Gambia i nord til Angola i sør. Mange kom også fra områder i tilknytning til de dansk-norske slavefortene på den såkalte Gullkysten slik som Christiansborg. I tillegg kom de fra andre omliggende øyer i Karibia. Slavebefolkningen var med andre ord sammensatt og mangfoldig.

Flere opprør i Dansk Vestindia illustrerer hvordan den slavetatte befolkningen motsatte seg slavestatusen. I 1733 brøt det for eksempel ut et stort opprør blant slavene på St. John, der de tok over kontrollen av øyen. Først med hjelp av britiske og franske styrker klarte den dansk-norske koloniadministrasjonen å gjenopprette kontrollen.

Foruten slavene bestod befolkningen av europeere og en mindre gruppe frie afrokaribiere, i samtiden omtalt som frie fargede. Denne gruppen var enten frikjøpt eller frigitt fra sin slavestatus. Europeerne hadde sitt opphav i ulike europeiske land eller karibiske øyer. Dette blir for eksempel reflektert i de ulike kirkesamfunnene som eksisterte i Dansk Vestindia. Flere av avisene ble også utgitt på engelsk.

I 1793 ble det bestemt at den transatlantiske slavehandelen skulle forbys i Danmark-Norge med virkning etter en tiårsperiode med tilpasning i 1803. Dette betød imidlertid ikke en avskaffelse av slaveriet. Tvert imot, i tiårsperioden mellom deklarasjonen og innføringen av forbudet ble rekordmange slavetatte innført til Dansk Vestindia. Videre ble det gitt importfritak på innføring av slavetatte kvinner. På denne måten forsøkte man å videreføre slaveriet på sukkerplantasjene uten den transatlantiske slavehandelen.

Selve slaveriet ble formelt avskaffet i Dansk Vestindia i 1848. I 1844 opphevet Storbritannia slaveriet i sine kolonier, og i Danmark så man at det bare var et spørsmål om tid før man også i danske kolonier måtte gjøre det samme. I 1847 ble det bestemt at alle nyfødte barn av slaver skulle bli født frie, men ikke de som allerede var slaver. Disse måtte vente i en overgangsperiode på tolv år før de også fikk status som frie. En slik gradvis avskaffelse av slaveriet ble imidlertid ikke godtatt av de ufrie, og den 2. juli 1848 brøt det ut slaveopprør på St. Croix. Generalguvernør Peter von Scholten (1784–1854) reagerte på opprøret med å kunngjøre at alle slaver var frigitt umiddelbart.

Avskaffelsen av slaveriet endret i liten grad samfunnet i Dansk Vestindia, som fremdeles var delt av et skarpt skille basert på rasisme og andre sosiale faktorer. Alle landarbeidere var forpliktet til å inngå kontrakt for ett år om gangen, og dersom en arbeider ville skifte arbeidsplass kunne dette bare skje én gang i året, på det som ble kalt skiftedagen 1. oktober. I forbindelse med skiftedagen i 1878 protesterte landarbeidere for å få hevet lønnen, som ikke hadde vært endret på 30 år. Dette utviklet seg til et større opprør der en rekke plantasjer ble brent. Opprøret er i ettertiden også kjent som «Fireburn». Opprøret ble brutalt slått ned av den danske administrasjonen. Over 80 arbeidere ble drept som følge av opprøret i tillegg til to soldater og en plantasjeeier. Tre av lederne av opprøret var kvinner, kjent som Queen Mary, Queen Agnes og Queen Matilda. Disse ble sammen med en fjerde kvinne, Susanna Abrahamson, dømt til fengsel og sendt til kvinnefengselet i København.

Opprøret i 1878 reflekterte behovet for større økonomiske reformer for bedring av forholdene for arbeiderne i kolonien. Det var imidlertid ikke større vilje til å gjennomføre slike reformer. Sukkerproduksjonen var ikke like lønnsom som tidligere. Allerede før opprøret hadde Danmark drøftet et mulig salg av øyene til USA, og i 1868 hadde de også blitt enige om et salg av St. Thomas og St. John. Dette salget ble imidlertid ikke godkjent av det amerikanske senatet. Nye forhandlinger fant sted mot slutten av 1800-tallet, men denne gang ble salget ikke godkjent av det den danske Rigsdagens Landsting. Først i 1917 kom landene til enighet, og alle tre øyene ble solgt til USA.

• dansk-norsk slavehandel
• den transatlantiske slavehandelen
• De amerikanske Jomfruøyer
• Fredensborg – dansk-norsk slaveskip
• Vestindia

• Marsh, Clifton E. (1981): «A Socio-Historical Analysis of the Labour Revolt of 1878 in the Danish West Indies». Phylon 42 (4)
• Hall, Neville A. T. (1992): Slave Society in the Danish West Indies: St. Thomas, St. John & St. Croix. The University of the West Indies Press
• Olsen, Poul Erik (red.) (2017): Danmark og kolonierne: Vestindien. Gads Forlag