Egil Rasmussen

Egil Rasmussen var en norsk forfatter og litteraturkritiker som også virket som utøvende musiker. Han ble dr.philos. i 1950 og var litteraturkritiker i Aftenposten i 1948–1964.

Rasmussen debuterte som forfatter i 1934 med romanen Mørk demring, fulgt av Idag er alt mulig (1937), Et rop i stormen (1938), Presten fra havet (1941) og Gammelprestens koffert (1950). Sitt kritikergjennombrudd fikk Rasmussen med ekteskapsromanen Sonjas hjerte (1953, Kritikerprisen) – en studie i forholdet mellom det problematiske kunstnerindivid og omgivelsene.

Fra og med En konge rider hjem (1959) får fantastiske og ekspresjonistiske innslag større plass. I denne romanen og i okkupasjonsromanen Hvor ørnene samles (1958) varierer Rasmussen sitt grunntema: konflikten mellom virkeligheten slik den fremstår for de fleste, og den fantasiverdenen som hovedpersonen lever i og insisterer på som den sanne virkelighet.

Best er han når han gir seg sine drømmesyner helt i vold, som i sine to siste bøker, Legenden om Lovella (1961) og den posthume Den siste skrivekaren (1966).

Ved siden av doktoravhandlingen, Kunstneren og samfunnsbildet (1949), gav Rasmussen ut studier over Edgar Allan Poe (1949) og William Blake (1969). Til 75-årsjubileet 1978 gjorde Tromsø Museum Rasmussens arbeidsrom om til et minnerom over forfatteren. Fem etterlatte noveller ble utgitt samme år under tittelen Fem fortellinger.