En novelle er en oppdiktet og forholdsvis kort fortelling. Novellen er en sjanger som hører til skjønnlitteraturen og den fortellende litteraturen.
Noen eksempler på noveller:
Novellen har tre hovedkjennetegn: fiksjon, prosa og lengde.
Videre har teoretikere fremhevet at novellen kjennetegnes av trekk som konsentrasjon, utelatelse av det som ikke er nødvendig for historien, antydning og at teksten inneholder en overraskende hendelse som bryter inn i hovedpersonenes liv. Videre omhandler noveller gjerne en eller få personer, og handlingen spenner vanligvis over et relativt kort tidsrom. Siden disse kjennetegnene ikke gjelder alle noveller, er det uklart om de bør forstås som allmenne sjangertrekk.
For å avgrense novellen som sjanger kan det være oppklarende å si noe om relasjonen til andre episke sjangre som roman, eventyr, fabel og kortprosa.
I forhold til romanen innehar novellen en typisk lillebror-rolle. Én mulig årsak er at relativt få forfattere utelukkende har viet seg til sjangeren. Det å skrive noveller blir ofte oppfattet som underordnet i forhold til romanskrivingen. Det eksisterer også en utbredt oppfattelse av novellen som mindre krevende og derfor velegnet for yngre forfatterspirer på deres vei mot å skrive romaner. I direkte opposisjon til dette synet har det vært viktig for novelleforskere å utforske hva denne sjangeren faktisk kan, som romanen ikke kan. Ut fra et slikt syn er novellen «en nobel og verdig kunstform» som må forstås på sine egne premisser, slik den amerikanske novelleteoretikeren Norman Friedman har hevdet.
Der det i praksis sjelden er vanskelig å skille mellom novellen og romanen, kan skillet mellom novellen og andre typer mellomlange og helt korte prosatekster være mer flytende. Nyskapende forfattere som Franz Kafka, Karen Blixen, Jorge Luis Borges og Angela Carter har alle skrevet tekster som befinner seg i grenselandet mellom noveller og eventyr eller fabler. I praksis blir gjerne slike forholdsvis korte tekster med uklar sjangertilhørighet omtalt som noveller – ikke alltid med rette.
Mange tekster som opprinnelig ikke var ment som noveller, er dessuten blitt forstått slik av ettertiden: I dag regnes for eksempel Knut Hamsuns tre utgivelser med fortellende korttekster typisk som novellesamlinger, men selv betegnet han dem henholdsvis som Skitser, Historier og skitser og Skildringer fra Vesten og Østen. Et nyere eksempel er Frode Gryttens Vente på fuglen, som består av en rekke Twitter-fortellinger på inntil 140 tegn hver. Selv om disse er for korte til egentlig å regnes til sjangeren, og bare i begrenset grad oppfyller andre sjangerkriterier, betegnes de likevel som noveller på bokens forside. Lesere bør dermed ikke ta for gitt at alle kortere fortellende tekster er noveller, men heller vurdere dem individuelt ut fra sjangerens typiske kjennetegn.
Det latinske begrepet novella betyr «nyhet». Opprinnelig refererte det til et juridisk lovtillegg, før det i Italia på 1200- og 1300-tallet ble brukt om korte, nyhetspregede prosafortellinger. Først med renessanseforfatteren Giovanni Boccaccio fikk begrepet sin nåværende betydning. Hans Dekameronen (rundt 1353) er bygget opp av en rammefortelling hvor pestens herjinger i Firenze får syv unge kvinner og tre unge menn til å rømme til landlige omgivelser, hvor de får tiden til å gå ved å fortelle hverandre 100 fortellinger. I forordet kommer Boccaccio med ulike forslag til hva man kan kalle disse beretningene. Både «sagaer», «fabler» og «historier» nevnes som alternativer, men det var «noveller» som vant frem. I sin nåværende form kan novellebegrepet altså kan dateres til midten av 1300-tallet, men sjangeren brukte forholdsvis lang tid på å etablere seg.
Johann Wolfgang von Goethe mente at novellen som sjanger måtte inneholde en overraskende hendelse, noe som er blitt stående som et kjennetegn ved sjangeren. På bildet dikterer Goethe til sin venn og skriver Johann Peter Eckermann.
Til tross for viktige utgivelser som Margrete av Navarras Heptaméron (1558-1559) og Miguel de Cervantes' Eksemplariske noveller (1613) kom ikke det endelige gjennombruddet før mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, og da spesielt i Tyskland, med forfattere som Johann Wolfgang von Goethe, E.T.A. Hoffmann og Heinrich von Kleist. Spesielt førstnevnte var avgjørende: Ikke bare utgav han i 1795 en populær novellesamling inspirert av Dekameronen, men han bidro senere med teoretiske refleksjoner som ble sentrale for ettertidens forståelse av sjangeren. For at noe skal kvalifisere som en novelle, heller enn «bare» å være en fortelling, krever nemlig Goethe at den inneholder en overraskende hendelse.
Maurits Hansen regnes som den første norske novelleforfatteren. Han skrev også det som regnes som den første norske romanen, Othar af Bretagne (1819), og verdens første detektivfortelling, Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840).
Perioden rundt 1820 er også sentral for sjangerens fremvekst i Skandinavia. Dette skyldes dels påvirkningen fra Goethe og andre tyske forfattere, dels at det ble grunnlagt flere aviser og tidsskrifter som fungerte som en arena hvor forfattere kunne få publisert og få betalt for tekstene sine. Dette benyttet de viktigste skandinaviske novelleforfatterne i perioden seg av, blant annet norske Maurits Hansen og danske Steen Steensen Blicher.
Det er vanlig å datere novellens gjennombrudd her til lands til 1819, da Hansen begynte å publisere historiene sine i det nystartede Morgenbladet. Spesielt kjent er den nasjonalromantiske «Luren», som kan sees som en forløper for Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Hva Hansen selv ville kalle disse historiene, ble klart da han i 1827 valgte «Novellen» som tittel på en annen fortelling. I denne tekstens rammehistorie diskuteres det eksplisitt hva som skal til for at en fortelling skal få «Novellens Karakteer». I likhet med Goethe opererer Hansen dermed med et tydelig skille mellom novellen og fortellingen som to ulike sjangre. Siden disse sjangerrefleksjonene presenteres innbakt i en litterær tekst, kan «Novellen» dessuten forstås som en metanovelle, det vil si et forsøk på å utarbeide en novelleteori i form av en novelle.
En annen 1800-tallsforfatter som både skrev noveller, og som leverte viktige bidrag til ettertidens forståelse av sjangeren, er amerikanske Edgar Allan Poe. Han vektla at novellen ikke skulle være lengre enn at den kunne leses uten avbrudd, noe han mente skapte en enhetlig effekt på leserne – en effekt som romanen allerede i utgangspunktet er avskåret fra. Korte og lange prosatekster gjør med andre ord ulike ting med oss som lesere. Der romanen er kjennetegnet av sin ekspansive karakter, kjennetegnes derimot novellen av at den konsentrerer seg om det vesentligste. Noveller kan med andre ord behandle like omfattende og komplekse tematikker som romaner, men for å få til dette, må forfatterne utelate alt som ikke er essensielt. Et av de mest berømte eksemplene på dette i norsk litteratur er Bjørnstjerne Bjørnsons Faderen fra 1860, som dekker et tidsløp på hele 25 år, selv om den bare er på noen få sider – dette fordi nesten alt som finner sted i hovedpersonens liv, utelates. Dermed skapes en ekstremt fortettet effekt, hvor Bjørnson, med utgangspunkt i kun noen få møter mellom den hovmodige storbonden Thord Øveraas og den lokale presten, formidler hvordan førstnevntes personlighet påvirkes etter at sønnen hans dør.
Blant de viktigste novelleforfatterne mot slutten av 1800-tallet må nevnes russiske Anton Tsjekhov, som utover på 1880-tallet bidro til å utvikle sjangeren i en ny og mer moderne retning. I opposisjon til den klassiske novellen fra Goethe og fremover fremviser typisk Tsjekhovs skisselignende tekster fragmenter av vanlige menneskeliv. Dermed blir stemning og atmosfære viktigere enn den ytre handlingen, samtidig som leseren tvinges til selv å fylle ut tekstens tomrom. Skillet mellom en klassisk, handlingsdrevet og en moderne, knappere og mer handlingsfattig novelletradisjon lar seg siden gjenfinne helt opp til våre dager.
Kjell Askildsen er Norges mest kjente novelleforfatter i moderne tid. Da Dagbladet i 2006 kåret de beste norske romanene og novellesamlingene utgitt de siste 25 årene, gikk Askildsens novellesamling Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av med seieren.
Mange av de viktigste fornyerne av novellesjangeren på 1900-tallet inngår i tradisjonen etter Tsjekhov – dette gjelder både for norske forfattere som Hans E. Kinck, Knut Hamsun, Tarjei Vesaas, Johan Borgen og Kjell Askildsen så vel som internasjonale forfattere som Katherine Mansfield, James Joyce, Ernest Hemingway, Franz Kafka og Raymond Carver. Forfatterne som viderefører arven fra Tsjekhov, har likevel ofte gått i svært forskjellige retninger, slik at nye, separate novelletradisjoner har oppstått. Her kan blant annet nevnes såkalt «skittenrealisme» – en minimalistisk, ekstremt fortettet stil som spesielt forbindes med novellene til forfattere som Hemingway, Carver og Askildsen, hvor handling og beskrivelser er skåret helt ned til beinet.
En annen variant er den postmodernistiske novellen, slik vi finner den hos forfattere som Hans Herbjørnsrud, Gunnhild Øyehaug, George Saunders og David Foster Wallace. Dette er tekster som preges av lekenhet og sjangerblanding, og som gjerne aktivt går inn for å problematisere og undergrave den fiksjonsverdenen de selv skaper. Ved siden av disse tradisjonene som oppstår i kjølvannet av Tsjekhov, lever samtidig ulike varianter av den klassiske, handlingsdrevne novellen videre, blant annet hos Alice Munro, som vant Nobelprisen i litteratur for sine noveller i 2013, og Annie Proulx så vel som hos norske forfattere som Laila Stien, Frode Grytten, Ingvar Ambjørnsen og Ingvild H. Rishøi.
Forståelsen av sjangeren er altså delvis formet av refleksjonene til forfattere som selv skrev noveller. I tillegg til Goethe og Poe, har også en rekke senere forfattere levert viktige bidrag, så som Ernest Hemingway, Julio Cortázar, Nadine Gordimer og Raymond Carver. I tillegg finnes det også mye litteraturvitenskapelig forskning på novellen som sjanger. Spesielt siden slutten av 1970-tallet er sjangeren blitt gjenstand for en fornyet faglig interesse. Første kapittel i antologien Short Story Theories (1976) het «The Short Story: An Underrated Art», men da boken ble utgitt i revidert utgave i 1994, var kapitlet fjernet. Som redaktøren Charles E. May påpekte, var grunnen at novellen hadde fått så mye faglig oppmerksomhet i etterkant av den første utgaven at det rett og slett ikke lot seg gjøre å omtale sjangeren som «undervurdert» lenger.
Skal man oppsummere denne forskningen, i Norge så vel som internasjonalt, kan man grovt sett dele den inn i to motstridende hovedtilnærminger. På den ene siden har vi dem som har svart benektende på spørsmålet om det finnes noe annet enn lengden som særpreger novellen i forhold til andre episke sjangre, og da spesielt romanen. Dette synet finner vi for eksempel i boken Episke strukturer (1976), hvor litteraturforskeren Asbjørn Aarseth konkluderer med at det eneste man med sikkerhet kan si om novellen, er at det er «en episk prosatekst av middels lengde (det vil si lengre enn anekdoten og kortere enn romanen)». På den andre siden finner vi dem som har utfordret et slikt syn gjennom å trekke frem særtrekk som angivelig er forbeholdt novellen. Eksempler på en slik tilnærming kan man finne hos forskere som Jørgen Haugan og Lars Arild (1986), Hans H. Skei (1996) og Morten Auklend (2016).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.