Gravberget kirke

Familien Kiær eide Gravbergskogen fra 1856 til 1902. Da de bygget Gravberget gård, ble det innredet et stort rom til kirkesal i annen etasje. Her ble kirkelige handlinger forrettet i nærmere hundre år før grenden fikk sin egen kirke. Gravlund fikk Gravberget i 1893.

Skogseiendommen kom etter hvert på Gravbergsskoven Aktieselskabs (AS Borregaards) hender. Selskapet ønsket å bygge en kirke for Gravberget menighet, og engasjerte i 1952 Magnus Poulsson til å utarbeide tegninger. Borregaard dekket kostnadene med å få kirken reist, og forærte den til kommunen.

Kommer man fra Elverum og Risberget, møter man kirken fra nord, litt ovenfra og i profil, innrammet av jorder i forgrunnen, og med Finnskogens åser nedenfor og bak. I dette landskapsrommet reiser kirken seg i en eneste stor, symmetrisk gest mot himmelen – tak over tak som stavkirkene, men mer samlet i formen, enklere og renere.

Kirken har et bratt pyramidetak. Dette krones av en enda spissere, diagonalstilt, mindre pyramide, en åpen takrytter båret av fire skrådde ben som følger takrytterpyramidens diagonal, men reiser seg fra pyramidetakets trekantflater i normalen. Der tårnrytteren treffer takflaten, har arkitekten stilt opp et enkelt smijernskors.

Kirken er omgitt av en kirkegård, på en åpen, lett skrånende slette som er inngjerdet i det grønne med skigard og steinmur mot veien. Kirkegårdens gravkapell og redskapsbod føyer seg vakkert inn i helheten.

Forfra oppleves kirken som en stor, sammenhengende bevegelse fra bakke til spir, en form som utvider seg nedenfra og smalner oppover i en slags rombeform (nesten som et grantre eller som en kongle).

Både veggene, taket og takrytteren med de fire skråstilte bena er kledd med mørkbeiset trespon som spiller i sjatteringer fra grønt til blått, fra brunt til svart. Dører og vinduer er malt i en blek gulfarge. På gradryggen over inngangen står et prydet smijernskors.

Det er ingenting som minner deg om det høyreiste, svarte ytre når du trer inn i kirken. Det mørke er vendt til lys, det vertikale vendt til et lavloftet kirkerom med flat himling. Det strenge geometriske er vendt til glade farger og festlige detaljer. Man får assosiasjoner til de vakre og pedagogiske interiørene fra 1600- og 1700-tallet i kirker og hjem.

Planen er et kvadrat med diagonal midtgang og benkeoppstilling ortogonalt, slik at det oppstår en V-form. På den måten blir rommet sentrert mot prekestolalteret. I alle hjørnene er kvadratet overlappet med mindre kvadrater, ett for våpenhuset, to for trappene og et større for blant annet sakristi og kontor.

Kirkerommet er lite. Bare fire benkerader på hver side er det plass til. Men når disse plassene opptatt, kan man uten å forstyrre komme seg opp på galleriet ved å følge søylegangen til de to trappene i nord og sør. Her understrekes kvadratet og det sentrale temaet.

Kirken er en fortettet kompaktkirke. Men alt er med, også skillet mellom koret og skipet. Koret og skipet er bevisst skilt gjennom utforming og fargevirkning. Benker, søyler og galleri er holdt i tre grønntoner med border og staffering i rødt, gråhvitt og svart mot syrede vegger. Koret, derimot, har lysere og mer strålende farger, med større innslag av hvitt og gull.

Gulv og vegger er av furu. Gulvet er lakkert, ytterveggene ubehandlet.

18 søyler bærer taket. 16 av dem er marmorerte og bærer dessuten galleriet. De to siste har gullforgylt, geometrisk mønster og markerer koret i kirkerommet og den tette, konvekst utstikkende «baldakinen» som skalerer ned alteret i forhold til kirkerommets størrelse.

Galleriet er omløpende på alle fire sider, unntatt der prekestolalteret stiger opp. Prekestolalteret, prototypen for det protestantiske prekenrom, som særlig ble benyttet i barokken, er her brukt på en spesielt vellykket måte, ikke så mye av pedagogiske grunner som av plasshensyn. Likevel er det i tråd med arkitektens grunnsyn: at koret representerer helligdommen, og at kirkeskipet er auditoriet.

Koret har skinnende farger i hvitt og gull og skiller seg ut fra kirkerommets umalte vegger. Dagslyset kommer fra vinduene under galleriet i bakkant av benkeradene, «slik at menigheten får tilstrekkelig lys til salmebøkene». Arkitekten har «befolket» kirken med utskårne benkegavler etter mønster fra Nore stavkirke.

Døpefonten i gull og hvitt er av tre og står i midtgangen foran alterringen, som skyter ut i rommet. På toppen av alterveggen, som er malt i et forgylt rombemønster, er det en ny konveks, utskytende form, prekestolen, som følger alterringens geometri, men er vesentlig mindre.

Arnold Haukeland har laget den frittstående skulpturen på alteret, «Maria med barnet», i helforgylt bronse. Skulpturen er en gave fra arkitekten, men er et fremmedelement i en protestantisk kirke.

Arkitekten tegnet skjemaer med detaljerte anvisninger om friser på frontene over og under galleriet, og om kristusfiguren med himmelborgen i bakgrunnen på «baldakinen» over alteret. De unge kunstnerne Dag Frogner og Thorstein Rittun sto for den kunstneriske utførelsen av dette arbeidet, mens malermester Karl Krog fra Oslo sto for resten av malingen og stafferingen. Thorstein Rittun holdt seg til den fortellende tradisjonen fra Gravberget kirke med lyse, lette toner, mens Dag Frogner utviklet et mer nonfigurativt uttrykk med sterk koloritt.

Alterduken med tverrgående løper og messehagelen er tegnet av Else Poulsson Moe. Altersølvet er tegnet og utført av David Andersen, Oslo.

• Våler – Innlandet
• arkitektur i Norge