Foreldre: Prost Hans Peter Schnitler Krag (1794–1855) og Hermana Thomine Rognebye (1798–1878).
Gift 30.10.1861 i Stavanger med Anna Marie Petersen (17.8.1843–6.6.1919), datter av grosserer Fredrik Petersen (1803–1885) og Johanna Christine Christensen.
Bror av Ole Krag (1837–1916); farbror til Hans Peter Fyhn Krag (1857–1938), Nils Krag (1863–1926), Thomas Krag (1868–1913) og Vilhelm Krag (1871–1933); svoger til Fredrik Petersen (1839–1903).
Hans Hagerup Krag var en norsk veiingeniør, som var veidirektør i Norge mellom 1874 og 1903. Han regnes som en av Norges største veibyggere og blant hans største prosjekter var forbindelsen mellom Gudbrandsdalen og Sogn og Fjordane, Haukeliveien, Geirangerveien og Strynefjellsveien.
Sammen med Thomas Heftye var han med på å grunnlegge Den Norske Turistforening og sto for veianleggene på Holmenkollen og Voksenkollen ved Oslo.
Krag vokste opp i Gudbrandsdalen og Halden. Han ble utdannet som offiser – helt fram til 1870-årene var den eneste ingeniørutdannelse i Norge ved Krigsskolen i Christiania. Etter fullført krigsskole og eksamen i ingeniørfag fra Den militære høyskole i 1852 begynte den 23 år gamle løytnant Krag i Statens vegvesen. Her planla og deltok han i arbeidet med å bygge veier over hele landet, blant annet Haukeliveien fra Telemark til Røldal, Odda og Suldal.
I 1864 ble ingeniørmajor Christian Vilhelm Bergh (1814–1873) utnevnt til Norges første veidirektør. Like etter utnevnelsen ble han sykepermittert, og Krag ble konstituert i stillingen. Da Bergh neste år kom tilbake, ble Krag ansatt som kontorsjef i direktoratet. Bergh representerte en ny teknikk: tidligere hadde de norske veiene gått bakke opp og bakke ned, men nå skulle veiene bygges med mindre stigninger. Veitransport ble en vitenskap, der både tekniske og økonomiske problemer ble drøftet inngående.
Krag beundret Bergh og gikk helt inn for hans linje. I tiden som Berghs nestkommanderende arbeidet han særlig med de påtenkte veiene fra Gudbrandsdalen til Sunnmøre, Nordfjord og Sogn, og i 1859 leverte han en plan for videre veiutbygging, som han selv skulle komme til å gjennomføre som veidirektør.
Etter Berghs død ble Krag utnevnt til veidirektør i 1874, og fra da av trådte han fram som landets store veibygger. Men han var ingen fantast: Krag var fullstendig klar over de utfordringene som landets topografi, grunnforhold og knappe økonomiske ressurser stilte ham overfor. Veibygging forutsatte sparsomhet. Han bygde stort sett smale veier, ofte med møteplasser, men han slo aldri av på kravet om slake stigninger og veienes framføring i terrenget. Veiene kunne gjøres bredere når trafikken og økonomien tilsa det.
Krag hadde studert høyfjellsveiene i Sveits. Han beundret sveitserne for deres dyktighet, flid og sparsomhet, men han kopierte ikke deres veibygging. Alpeveiene hadde mange og bratte kurver. På de norske høyfjellsveiene gjorde Krag kurvene færre og avstanden mellom dem lengre. Derved oppnådde han stigninger som sjelden oversteg 10 prosent, og som derved sparte hestene for krefter og senere bilene for hestekrefter.
Mange syntes Krag drev sparsomheten for langt. Hans motstandere hevdet at han premierte anleggssjefer som kunne bygge billigere enn de vedtatte bevilgninger.
Sparsomhet lå i hans natur, men man skal også huske på at dette var jernbanebyggingens tid i Norge. Jernbanen representerte framskrittet, den var den hestedrevne veitransporten langt overlegen og ble favorisert av de bevilgende myndigheter. Krag innså også jernbanens fordeler. Han var medlem av kommisjonen av 1874 som utarbeidet Norges første jernbaneplan, og der jernbanen ble ført fram, innskrenket han veibyggingen. Landet hadde ikke råd til begge deler.
Det oppstod ofte strid om valg av veitraseer. Lokale og næringsmessige særinteresser stod mot allmenne samfunnsinteresser. Krag sto knallhardt på samfunnets side.
En gang gjaldt det plasseringen av en bro over Glomma. Amtets fem stortingsmenn troppet opp på veidirektørens kontor, og deputasjonens ordfører sa truende: «De våger å motsette Dem folkets vilje, innbefattet amtmannen, amtstinget og amtets stortingsmenn! Hvis De ikke bøyer av, vil De snart merke følgene!» Krag reiste seg og erklærte høytidelig: «Jeg vet meget vel at De og mange med Dem vil henge meg, men jeg vet også at der er dem som vil skjære meg ned.» Året etter vedtok både amtsting og Storting enstemmig Krags forslag til brosted.
Bronsestatue på Voksenkollen i Oslo. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Også innen hans egen etat var det delte oppfatninger. Krags eldre medarbeidere forstod ham ikke alltid. For dem var han ofte en egenrådig og brysom sjef, hvilket han kunne være. Men for de yngre i etaten – «Kraggutta» – var han selve veivesenet. De satte pris på hans utrettelige energi, idérikdom – og eksentrisitet. Han fikk gode medarbeidere, og han gav dem selvstendige oppgaver. Berømt var hans bord med fem ringeknapper. Støtte han på vansker, kalte han på en som visste bedre enn ham.
Han lærte selv opp nybegynnere og forlangte i tillegg av alle veiingeniører at de skulle gjennomgå et kurs på en utenlandsk høyskole før de fikk fast ansettelse. Blant veiarbeiderne ble han også en legende på grunn av sin strenghet, sin sjenerøsitet og sine kjempekrefter. Stabbesteinene skulle festes så støtt at ikke en gang han klarte å velte dem.
I budsjettet for 1879 skisserte Krag den første fullstendige norske veiplan. Han skjønte at den ikke kunne realiseres i de trange 1880-årene og foreslo da at veiplanen kunne gjennomføres ved at staten tok opp lån. Det skulle ta et halvt århundre før en slik radikal tanke slo gjennom i statsadministrasjonen.
Hovedtyngden av utbyggingsprosjektene i Krags veiplan var lagt til Vestlandet, fjellveiene mellom Østlandet og Vestlandet og det veifattige Nord-Norge. I Krags tid ble arbeidene fullført på Haukeliveien (1880–1896), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895) – for å nevne tre mesterverk som bærer Krags umiskjennelige stempel. Også i Nord-Norge kom veibyggingen et skritt videre, men nordnorsk veibygging av betydning kom først i gang med biltrafikken. I sine siste år som veidirektør fikk Krag oppleve bilen (1900 var det bare tre biler i Norge), og han var fullt klar over at den hadde framtiden for seg.
Det var mer enn veier som opptok pioneren Krag. Som formann i Polyteknisk Forening ivret han for opprettelsen av en norsk teknisk høyskole. Som friluftsmann arbeidet han energisk for turistlivet. Han var blant stifterne av Den norske Turistforening (1868) og Landslaget for Reiselivet i Norge (1903).
Krag var med på å åpne områdene Holmenkollen og Voksenkollen nordvest for Kristiania for hovedstadens befolkning, både gjennom veiene han fikk bygd der og som medinteressent (sammen med blant andre ingeniørkollegaene Albert Fenger-Krog og Halvor Emil Heyerdahl) i selskapene som stod for utbyggingen av forstadsbane og utnyttelse av områdene til bolig- og rekreasjonsformål. Det var derfor høyst berettiget at Gustav Lærums statue av ham, «Kragstøtten», ble reist to år etter hans død i en sving i Voksenkollveien med utsyn over byen og marka. Flere veier i området er også oppkalt etter ham.
Hans H. Krag tok avskjed i 1903 etter 50 år som veibygger. Han ble hyllet fordi han ikke bare la dristige planer, men fordi han også gjennomførte dem, trass i all motstand. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1879, fikk kommandørkorset av 2. klasse i 1894 og av 1. klasse i 1899.
Gustav Lærums billedstøtte av Krag ble avduket på Voksenkollen i 1909.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.