Josefus Flavius, jødisk militærkommandant, politiker og historiker. Hans opprinnelige jødiske navn var Josef ben Mattitjahu ha-Kohen. Josefus ble født inn i en velstående presteslekt i Jerusalem i 37 evt., og moren skal ha vært etterkommer av den hasmoneiske jødiske kongeslekten. Josefus er mest kjent som forfatter av flere verker om jødenes historie. Han døde i Roma rundt år 100 evt.
Da den første jødiske krigen mot romerne brøt ut i år 66 evt. tjente han først jødenes sak, og hadde kommandoen over de jødiske styrkene i Galilea. Han forskanset seg i byen Jotapata, som i år 67 evt. ble erobret av den romerske generalen Vespasian etter harde kamper og langvarig beleiring. Flere tusen jødiske opprørere, seloter, ble drept eller solgt som slaver. Ifølge Josefus' egen beretning valgte en gruppe på 40 overlevende å begå selvmord, gjennom å ta hverandres liv. Rekkefølgen skulle bestemmes ved loddtrekning. Josefus skal ha vært én av de to siste som var i live, og disse skal så ha overgitt seg til romerne.
Josefus ble tatt til fange, men ble ikke henrettet, angivelig fordi han forutså at Vespasian ville bli romersk keiser. Vespasian nyttiggjorde seg Josefus' språkmektighet og brukte ham som tolk. Da spådommen slo til, og Vespasian virkelig ble utnevnt til keiser i 69 evt., ble Josefus satt fri. Begrunnelsen skal ha vært at Vespasian anså hans spådom som gudegitt.
Josefus valgte deretter å følge Vespasians sønn, Titus, gjennom resten av krigen, og overvar beleiringen av Jerusalem på romernes side. Etter jødenes nederlag, Jerusalems ødeleggelse og tempelets brann bosatte han seg i Roma. Han ble romersk borger og endret sitt navn til Flavius, etter Vespasians slekt. Han ble også tildelt en pensjon, noe som gjorde det mulig å leve som forfatter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.