Ovid

Heroides 1–15 er en samling av 15 brev i elegiske kupletter (en elegisk kuplett = en heksameter-linje etterfulgt av en pentameter-linje) angivelig ført i pennen av legendariske heltinner til deres ektemenn og elskere, som har forlatt dem og ofte også bedratt dem. Parene er kjent fra en rekke greske og romerske verk, men i motsetning til disse er det bare heltinnene som får komme til orde i Heroides. Det kvinnelige perspektivet gir Ovid dermed en unik anledning til å omskrive hele den gresk-romerske litteraturen forut for ham selv.

Amores er Ovids mest konvensjonelle verk i den kjærlighetselegiske sjangeren. Tittelen skal være lånt fra en annen romersk dikter, Gaius Cornelius Gallus; regnet som den første kjærlighetselegiker. Verket består av tre bøker der Naso poeta, «poeten Ovid», går omkring i Roma og lengter etter (nesten) bare Corinna. Navnet «Corinna» er mangetydig, det betyr «liten jente» på gresk, men er også navnet til den mest berømte kvinnelige dikteren etter Sapfo i antikken, og gir dermed et hint om at litteraturen selv er et vel så viktig tema som kjærlighet i dette verket.

Medicamina faciei femineae er et fragment i elegiske kupletter der Ovid setter seg fore å gi kvinner skjønnhetstips.

Ars amandi er et læredikt i tre bøker, to til menn og én til kvinner der Naso magister, «læreren Ovid» setter seg fore å gi tips om hvordan å finne, forføre og beholde en å elske i samtidens Roma. «Læreren Ovid» hevder å bygge sin autoritet på de feil han allerede har begått i Amores. Samtidig avslører han sitt mesterlige grep om sjangeren ved å legge inn lærde, dyptloddende digresjoner. Når kjærlighet konsekvent blir fremstilt som uforenelig med ekteskap, som keiser Augustus på denne tiden hegnet om, får verket en farlig politisk brodd.

Remedia amoris er et læredikt i elegiske kupletter der Naso legendus, «Ovid som bør leses», temmelig halvhjertet hevder at han har til hensikt å få Romas befolkning til å slutte å elske. For som tilnavnet Ovid denne gangen gir seg selv også tyder på, fremstår dette verket like mye som et forsøk på å overleve som dikter, som et forsøk på å få folk til å overleve kjærlighetssorg.

Metamorphoses er et epos i versemålet daktyliske heksameter og består av 15 bøker. Innenfor en løs kronologisk ramme som begynner med verdens skapelse og strekker seg helt fram til Julius Caesars guddommeliggjøring (cirka 40 fvt.), presenteres et panorama av mer enn 250 klassiske myter. Underveis bytter et mangfold av skikkelser på å ta ordet og på den måten drive verket framover i et forrykende perpetuum carmen, «uavbrutt dikt». Eposets dramatiske forvandlinger, som sikrer verkets tematiske enhet, åpner for mange tolkninger, ikke minst moralske, ettersom flere kan fremstå som straffer eller belønninger for menneskelige sinnelag og handlinger. Også dikterens egen stemme bryter gjennom i enkelte partier og er særlig merkbar i verkets programmatiske åpning og monumentale avslutning. Verket stiller til skue en rik litterær arv som strekker seg langt utover den episke sjangeren, går samtidens monarkiske kultur under keiser Augustus tett på klingen, og briljerer i medrivende narrativ, innsikter i den menneskelige psykologi og litterær originalitet.

Fasti er et kalenderdikt i elegiske kupletter som skildrer mytiske, legendariske og historiske opphav til hellige steder og seder i Roma. Verket presenteres som opprinnelig planlagt i tolv bøker, én for hver måned i året, men foreligger kun i seks bøker. Verket kan på mange måter sies å bygge opp under forestillingen om Roma som guddommelig sanksjonert, i tråd med Augustus’ ideologi. Samtidig sørger Ovid for å servere forskjellige forklaringer på hvordan ulike religiøse praksiser i Roma var oppstått. Slik rokker han ved den absolutisme som et eneveldig regime er avhengig av, samtidig som han sikrer sin egen kunstneriske integritet.

Tristia er en samling av fem bøker med brev i elegiske kupletter, skrevet i Ovids eget navn til ulike bekjente i Roma. Ingen av adressatenes navn er nevnt, med unntak av et, Augustus, som hele andre bok av Tristia er stilet til. Når Tristia samtidig er preget av dikterens egen selvfremstilling og inkluderer selvbiografien Tristia 4.10, iscenesetter dette verket på mange måter nettopp Augustus og Ovid.

Ibis er et spottedikt i elegiske kupletter, inspirert av et i dag tapt dikt av den greske poeten Kallimakhos med samme tittel. Gjennom hele diktet, som kan tidfestes til cirka 10 eller 11 evt. og som er kjent for å være Ovids mest kryptiske, blir en viss Ibis, som dikteren hater, æreskjelt på det mest kunstferdige.

Epistulae ex Ponto er en samling av fire bøker med brev i elegiske kupletter, skrevet i Ovids eget navn fra eksilet ved Svartehavet til ulike, navngitte bekjente som fortsatt bor i Roma. Blant dem er Mesalla, en venn av Augustus som fungerte som mesen for Ovid og andre diktere. Bøkene 1–3 ble publisert i en samleutgave i år 13 evt, bok 4 kan dateres til år 16 og kan ha blitt publisert posthumt.

Heroides 16–21 består av tre par brev i elegiske kupletter som alle bygger på myter som var gjort kjent av tidligere diktere. Brevvekslingen mellom Paris og Helena er inspirert av Homer, mellom Leander og Hero av Vergil og mellom Akontios og Kydippe av Kallimakhos. Det faktum at verket har metriske trekk som kun finnes i Ovids senere diktning og at det ikke nevnes i noen andre av hans verk, noe som er eksepsjonelt i forfatterskapet, gjør det nærliggende å anta at dette er hans siste.