Salvador Dalí

Salvador Dalí ble født i den spanske byen Figueres i provinsen Catalonia og vokste opp i en middelklassefamilie. Dalí hadde en tre år eldre bror bror som også var kalt Salvador, men han døde ni måneder før Dalí ble født. Til tross for at han aldri fikk møtt broren, påstod Dalí at han kunne kjenne hans nærvær, og han har inkludert broren som en mytologisk figur i sitt kunstnerskap.

Foreldrene til Dalí så at sønnen hadde kunstneriske talent fra en svært ung alder. Han ble innrullert i den kommunale tegneskolen i Figueres da han var 12 år gammel. Men Dalí hadde problemer med å arbeide innenfor de gitte rammene i undervisningen. Han fikk derimot stort utbytte av en reise til kunstneren og connaisseuren Ramón Pichot, som hadde hus på landet i Cadaqués. Der hadde han et inntrykksfullt møte med modernistisk kunst. Med inspirasjon fra de modernistiske mesterne utviklet Dalí etter hvert et stort teknisk talent.

6. februar 1921, da Dalí kun var 16 år, døde moren hans av kreftsykdom. Dette tok den unge kunstneren tungt. Han skrev på et senere tidspunkt at den eneste måten å hevne seg på fornærmelsen hans mors død representerte for ham, var å oppnå berømmelse.

Da en målrettet Dalí innledet et forhold med Elena Ivanovna Diakonova i 1929, ble faren så forarget at han gjorde sønnen arveløs. Den ti år eldre Diakonova, også kjent som Galuchka og Gala, var nemlig gift med dikteren og Dalís gode venn, Paul Éluard. Dalís far myknet med årene angående forholdet. Men en ny runde med kontrovers oppstod da Dalí skriblet «Noen ganger spytter jeg på portrettet av min mor for moro skyld» på et religiøst litografi. Det surrealistiske verket ble presentert som blasfemi i en kunstartikkel i Barcelonas dagsavis, og Dalís far tilgav ham aldri for påfunnet.

Ramón Pichots impresjonistiske malerier var en av de første impulsene som ledet mot Dalís surrealistiske landskap. De åpnet opp for en ny måte å fremstille naturen på, som skilte seg fra det som ble indoktrinert ved akademiene. Dalí var lenge oppslukt av den pointillistiske teknikken (punktmaleri). Etter hvert eksperimenterte han også med de store fargeflatene som kjennetegner fauvismen. Selv om teknikkene hans skiftet, hadde landskapene alltid stor betydning for Dalí, uansett om det var landskap fra Figueres og Cadaqués, eller reelle landskap fusjonert sammen med drømmelandskap. Dalís første uoffisielle utstilling bestod av diverse kulltegninger og ble avholdt i familiens hjem. Denne ble fulgt opp av en større offentlig utstilling ved Teatro Muncipal – senere kjent som Dalís Teatermuseum – i Figueres i 1918.

Innen Dalí begynte å studere ved San Fernandos Kongelige Kunstakademi i Madrid i 1921, var han i fullt opprør mot impresjonismen og jobbet helst innenfor kubismen med Juan Gris som forbilde. Dalí oppførte seg som en mønsterelev den første tiden på akademiet, men rebelske tendenser meldte seg da han mente han ikke kunne lære noe nytt. I 1923 ble han utvist fra skolen i ett år. Rundt denne tiden ble Sigmund Freuds drømmetydning imidlertid en viktig impuls.

Dalí gikk inn i seg selv og begynte å analysere fortidige hendelser, drømmer og tilsynelatende tilfeldig handlinger. I tråd med Freuds filosofi ble disse aspektene enten sett i lys av elementære drifter eller forklart med underbevisste ønsker eller redsler. Kubismen og den italienske futurismen, som tidligere hadde opptatt Dalí, gav vei for metafysisk kunst som utforsket persepsjon i henhold til drømmer og indre drifter.

I 1924 ble det surrealistiske manifestet publisert av André Breton, og kunstneren Giorgio de Chirico ble anerkjent som en foregangsmann for surrealistisk billedkunst. Dalí, på sin side, hadde vendt blikket mot Pablo Picasso og kubismen nok en gang, men nærmet seg stadig den uttrykksformen som etablerte ham i den surrealistiske verden.

Arbeidet med den omstridte filmen Den andalusiske hund i 1929, sammen med Luis Buñuel, ble essensiell for Dalí. Han fikk testet en ny kunstnerisk metode hvor det irrasjonelle og drømmende hadde hegemoni over estetiske og kunstneriske kvaliteter. Dalí fortsatte å arbeide med denne prosessen i billedkunsten utover på 1930-tallet og hevet mange øyenbryn med det som etter hvert ble kalt den kritisk-paranoiske metoden. Teknikken berodde på å dyrke en frykt for å bli lurt, manipulert eller kontrollert av noe utenfor seg selv. Den paranoide sinnstilstanden som resulterte i denne frykten, skulle fremkalle et behov for å dekonstruere det psykologiske konseptet om identitet. Resultatet av dekonstruksjonen var en unik tilgang til det rent subjektive, hvilket Dalí ønsket å fremstille i kunsten sin.

Salvador Dalís malerier inneholder mange faste symboler og tegn. Elementene i bildene alluderer til hans personlige fantasier, minner og fobier. I Catalonia hadde maten en viktig kulturell betydning, og i Dalís kunstnerskap sammenstilles gjerne mat, erotikk og minner. Egget er et tegn som fremstilles i ulike tilstander: helt, klekket og som speilegg. Både i sin bløte og faste form knyttes egg til et påstått minne Dalí hadde fra sin tid i livmoren. Utsnitt av kvinnekropper dukker også opp i utallige malerier. Dalí var en selverklært voyeurist og fremstiller i noen tilfeller kvinnens bakparti i relasjon til hornet fra et neshorn. Hornet hentyder til en frykt for impotens.

De smeltende klokkene i verk som Hukommelsens standhaftighet (1931) kan knyttes til reiser i USA. De symboliserer det konstante tidsjaget som Dalí mente det amerikanske folk levde etter. Tiden var relativ for Dalí, i likhet med Albert Einstein, og han mente den var like utflytende som den perfekte camembert-ost. Skuffer og skap var også objekter som hadde en viktig symbolsk betydning. På midten av 1930-tallet dukker de opp i flere malerier samt i skulpturer som Venus de Milo med skuffer (1936). For Dalí representerte skuffene hemmeligheter og skjulte indre skatter. Bare psykoanalysen kunne åpne disse skuffene og dermed avdekke menneskers skjulte indre, ifølge Dalí.

I 1929 ble Dalí en del av den offisielle surrealist-gruppen i Paris. Det hemningsløse formspråket hans var noe som både begeistret og skremte andre medlemmer.

Det lugubre spillet blir gjerne omtalt som Dalís første surrealistiske maleri og var kontroversielt da det ble vist frem i 1929. Det som særlig vakte oppsikt med dette verket, er en mannsfigur på høyre billedkant, som kun er iført underbukse og jakke. Han står med ryggen vendt mot betrakteren, og underbuksen er tilgriset av ekskrementer. Flere samtidskritikere og -kunstnere stilte spørsmåltegn ved denne detaljen. Surrealistene kritiserte det som en infantil distraksjon, og noen omtalte det som skatologi og et bevis på Dalís sinnslidelse. Men verket kan i sin helhet tolkes som en representasjon av Dalís ulike fobier, derav gresshoppen, sneglen, småsteiner og kjønnslepper.

På én side anerkjente surrealistene at Dalí hadde en viktig innvirkning på deres renommé. Mens de tradisjonelle surrealistene holdt fast ved automatisk skrift og drømmetydning, testet Dalí grenser, blant annet gjennom å eksperimenterte med surrealisme og readymades. Verk som Retrospektiv kvinnebyste (overflod) fra 1933 sammenstiller hverdagslige objekter, kunstobjekter og mat. Dette ble en helt ny gren av symbolsk surrealisme. Samtidig var Dalís uforutsigbare påfunn noe som skapte bekymring. Det siste strået var en rekke motiver som inkluderte fremstillinger av Adolf Hitler og Vladmir Lenin samt symboler som refererte til nazisme og kommunisme. Dalí hevdet at bildene var apolitiske, men på slutten av 1930-tallet ble dette for sterk kost. I 1939 ble Salvador Dalí offisielt stemt ut av surrealist-gruppen. Til tross for dette fortsatte han å delta på utstillinger som ble avholdt i regi av gruppen.

Oppfinnsomheten til Dalí fikk etter hvert utfolde seg på nye markeder. Han var svært interessert i mote og mat, to lidenskaper som han gjerne kombinerte på uventede måter. Moteinteressen ledet til fruktbare samarbeid med motemoguler som Coco Chanel og Elsa Schiaparelli.

Dalí satte opp vindusutstillinger for luksuriøse amerikanske varehus og jobbet gjerne for blader som Vogue og Harpers Bazaar. Han designet også en surrealist-leilighet, som var dekorert og utformet som skuespilleren Mae West sitt ansikt. Den ikoniske Mae Wests leppe-sofaen fra 1938 ble produsert i flere eksemplarer. Schiaparelli var så begeistret for den sjokk-rosa fargen som ble oppfunnet spesifikt til sofaen, at hun benyttet den i sin motekolleksjon.

Men Dalí henga seg ikke til det kommersielle markedet. På 1950-tallet begynte han å jobbe med en tematikk som han kalte nukleær mystisisme. Atombombene som ble sluppet på Hiroshima og Nagasaki i 1945, hadde gjort et dypt inntrykk på kunstneren. Han ble besatt av atomet og brukte den kritisk-paranoiske metoden til å dekonstruere sitt verdenssyn. Målet var å oppdage de skjulte kreftene og lovene som lå bak alt. Sankt Antonius’ fristelse fra 1946 er et tidlig eksempel på den intense spiritualismen som begynte å prege motivene hans. Publikasjonen av Det Mystiske Manifestet i 1951 markerte overgangen til en billedverden som var både mystisk og vitenskapelig. Fra 1960-tallet og utover blandet Dalí stiler i økende grad. Den hallisunogene tyrefekteren fra 1970 er en akkumulasjon av pointillisme, surrealisme, op-kunst og geometrisk abstraksjon. Hans sene kunstnerskap ble et testament til 40 år med utforskning av billedstiler og kritisk-paranoisk analyse.

De siste leveårene til Dalí var preget av sykdom som i stor grad hemmet kunstproduksjonen hans fra 1980. Flere forfalskere utnyttet Dalís praksis med å forhåndssignere ark til fremtidige prosjekter og trykkeopplag. Da det dukket opp tusenvis av trykk som tilsynelatende var signert av Dalí på 1980-tallet, ble det kaos i kunstmarkedet. I 1989 døde Salvador Dalí av hjertesvikt. Han ble gravlagt i en krypt under Teatermuseet i Figueres.

En stor del av Dalís verkssamling inkluderer fremstillinger av hans kone, Gala, i ulike former og karakterer. For ham representerte hun den ideelle kvinnen både i kropp og ånd, og Dalís fantasier om Gala fikk utfolde seg fritt på billedflaten. Aktmaleriene og portrettene av Gala har en varierende grad av naturalisme ettersom kroppen tidvis ble abstrahert. Dalí som løfter Middelhavets hud for å vise Gala Venus’ fødsel (1978) fremstiller henne som en ruvende kjempe over havet, med et ben som er proporsjonelt forlenget i forhold til resten av kroppen. I andre malerier blir hun presentert som en madonna. Ifølge Dalí var Gala nemlig ett av de to overhodene i det skaperverket som ble kalt Salvador Dalí. Hun var den eneste som samtidig kunne beherske og stimulere hans galskap, og dermed fikk hun også denne opphøyde plassen i Dalís mystiske ikonografi.

Frem til sin død i 1982 bodde Gala i sitt eget slott i Púbol. Dette hadde hun fått i gave av Dalí. Han flyttet inn i slottet etter hennes død og fikk tittelen 1. marki av Púbol. Men som følge av en brann på soverommet og sykehusinnleggelse måtte han flytte ut i 1984.

Den andalusiske hund og Gullalderen (1930) er filmer som ifølge Dalí og Buñuel ble komponert ut ifra helt frie assosiasjoner og impulser. Begge filmene beror på et fragmentarisk plott hvor drømmesekvenser og eksplisitte scener settes sammen. De skulle være blottet for noen form for rasjonell, psykologisk eller kulturell forklaring og hadde som mål å gjøre inntrykk på publikum. Filmene ble priset av surrealistene, men ellers mottatt med forvirring og sjokk. En høyreekstrem, royalistisk gruppe utøvde hærverk på den lokale kinoen under en visning av Gullalderen i 1930, og dette resulterte i at politiet forbød flere visninger.

Dalí skrev samtlige filmmanus gjennom sitt kunstnerskap. Enkelte ble plukket opp av store produsenter som Marx Brothers, mens andre som Babaouo fra 1932 forble urealiserte. I den kommersielle filmindustrien fikk han små, men viktige oppdrag i løpet av 1940-tallet. I 1946 skisserte Dalí tegneserier for Disney og designet sekvenser til filmen Trollbundet av Alfred Hitchcock. I tillegg laget han scenedesign for oppsetningene av Salomé og As You Like It i 1949. Den neste store kunstfilmen ble imidlertid Neshornet og blondemakerens vidunderlige historie, regissert av Robert Descharnes i 1954.

I 1942 skrev Dalí selvbiografien Salvador Dalís hemmelige liv. Boken tar for seg oppveksten i Figueres og hans tidlige kunstnerskap. Men søsteren, Ana Maria Dalí, mente at boken kastet et dårlig lys over familien. Som tilsvar skrev hun Dalí sett gjennom sin søster i 1949. Dalí skrev mer utfyllende om sin malerteknikk og kunstneriske motivasjon i Dagboken til et geni fra 1964. I boken kritiserer han enkelte kunstnerkolleger, samtidig som han roser andre. 1600-talls maleren Diego Velázquez og Sigmund Freud blir omtalt som viktige forbilder. Boken, Galas middager, på sin side, er en surrealistisk kokebok. Her sidestilles 136 bisarre oppskrifter med Dalís kollasjer og illustrasjoner. Før forlaget Taschen trykket opp boken i 2020, hadde den kun blitt publisert i ett opplag i 1973.

• Surrealisme (billedkunst)
• Surrealisme (film)
• Sigmund Freud

• Taschen
• Tate

• Dalí, Salvador. The Secret Life of Dalí, (1942) Oversatt av Haakon Chevalier. Surrey: Unwin Brothers Ltd. 1981.
• Kleiner, Fred S. Gardner’s Art Through the Ages: A Global History. 13. utgave, London: Cengage. 2013.
• Maddox, Conroy. Dalí, (1983) Oversatt av Odd Lang. Köln: Benedikt Taschen, 1988: Tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket
• Néret, Gilles. Dalí, (1994) Köln: Taschen. 2020.