Tadsjikistans historie

I annen halvdel av 600-tallet ble området erobret av araberne og islamisert. Anti-arabiske oppstander i den iransktalende befolkningen i Transoxania førte til at hele det nåværende Tadsjikistan, Usbekistan og Khorasan i Iran ble forent under samanidene. Etter dette dynastiets fall rundt 1000 var Tadsjikistan under ulike lokale og fremmede herskere.

Mongolene erobret landet i 1221, Timur Lenk og timuridene hersket der fra annen halvdel av 1300-tallet inntil de ble styrtet av de usbekiske sjaibanidene, et nytt rytterfolk fra øst som la under seg store deler av Sentral-Asia på begynnelsen av 1500-tallet.

Sjaibanide-khanatet ble etter hvert splittet opp i flere mindre riker, hvorav to, Bukhara-emiratet og Kokand-khanatet, omfattet deler av det nåværende Tadsjikistan. Utover på 1700- og 1800-tallet opplevde disse rikene kulturell, økonomisk og militær tilbakegang.

Da Russland begynte å trenge inn i Sentral-Asia i siste halvdel av 1800-tallet, maktet rikene i området i liten grad å yte motstand. I 1868 ble Kokand og en del av Bukhara innlemmet i Russland, mens resten av Bukharas territorium ble russisk protektorat. På grunnlag av en britisk-russisk avtale av 1895 ble det foretatt en permanent grensefastsettelse gjennom det tadsjikisk-befolkede området, slik at territoriet sør for Amu-Darja ble tilkjent Afghanistan.

Tadsjikene skiller seg ut fra de andre folkene i det tidligere russiske Sentral-Asia ved at de taler en variant av persisk (farsi). Svært store deler av Tadsjikistan består av høye fjell, og befolkningen er konsentrert på de få fruktbare lavslettene. Her utviklet det seg en to-språklig tyrkisk-persisk symbiose-kultur med sunniislam av hanafi-skolen som et felles bærende element. Etter som den politiske eliten var usbekisk-talende ble det persiske kulturelementet gradvis trengt tilbake til fordel for det tyrkiske.

I april 1918 ble den turkestanske autonome sovjetrepublikk opprettet, der deler av Tadsjikistan inngikk. I 1921–1923 var området herjet av borgerkrig mot sovjetmakten; den islamske såkalte basmatsji-bevegelsen ble ikke endelig slått ned før i 1926. Bukhara-emiratet ble omgjort til folkerepublikk og fortsatte å eksistere frem til 1924, da den tadsjikiske autonome sovjetrepublikk ble dannet innenfor den usbekiske unionsrepublikken. Tadsjikistan ble så egen unionsrepublikk i 1929.

Ved at bolsjevikene delte Sentral-Asia inn i autonome enheter med utgangspunkt i språklige forskjeller, ble skillet mellom tadsjikisk og usbekisk for første gang gitt et politisk-administrativt uttrykk. Det var imidlertid nærmest umulig å trekke en fysisk grense mellom folkene; store tadsjikiske grupper kom til å bli boende i Usbekistan, mens Nord-Tadsjikistan, som utgjør en del av Fergana-dalen, hadde en betydelig usbekisk minoritet. Samtidig ble en rekke mindre folk i Pamir-fjellene gitt et eget autonomt område innen Tadsjikistan under navnet Fjell-Badakhsjan. Disse folkene taler forskjellige språk og dialekter og tilhører den ismaelittiske retning av sjiaislam. De viktige tadsjikisk-talende byene Bukhara og Samarkand ble liggende i Usbekistan og den lille byen Dusjanbe (i Stalin-tiden: Stalinabad) i sør ble gjort til hovedstad.

Under Lenins korenisatsija-politikk ble det etablert en ny tadsjikisk politisk og kulturell elite som ledet an i moderniseringen og sovjetiseringen av republikken. Under Stalin ble størstedelen av denne eliten anklaget for borgerlig nasjonalisme og rensket ut under den store terroren. Fra slutten av 1930-årene og til 1960-årene ble republikken hovedsakelig ledet av russere utsendt fra Moskva.

I sovjetperioden gjennomgikk Tadsjikistan en betydelig økonomisk utvikling. Fossene ga grunnlag for aluminiumproduksjon, uranforekomstene for våpenproduksjon og irrigasjon for bomullsproduksjon. Takket være store sentrale overføringer lå den årlige veksten i 1960- og 1970-årene rundt 8–10 prosent. Likevel forble republikken en av de fattigste i Sovjetunionen, blant annet fordi den hadde den høyeste fødselsraten og en årlig befolkningstilvekst på 3,5–4 prosent. Dette førte til betydelig overbefolkning og arbeidsledighet på landsbygda. Den kvalifiserte arbeidskraften i industrien var for en stor del tilflyttede russere og andre europeere.

I annen halvdel av 1980-årene, under perestrojka, var Tadsjikistan en av de første unionsrepublikkene som innførte en egen språklov som gjorde titulærbefolkningens språk til «statsspråk». Dette førte til at noen russere begynte å flytte ut. Flere fulgte etter da det i februar 1990 brøt ut opptøyer i hovedstaden Dusjanbe. Det ble fremmet fremmedfiendtlige slagord, og over 20 mennesker mistet livet.

Klans- og regionslojaliteter står meget sterkt i Tadsjikistan. Angivelig ideologiske konflikter mellom kommunister, islamister og demokrater etter Sovjetunionens oppløsning har svært ofte vært uttrykk for tradisjonelle regionsmotsetninger. Kommunistene har stått særlig sterkt i den nordlige provinsen Sugdh (tidligere Leninabad, omkring Khodzjand) samt i Kuljab, mens islamistenes støttepunkter har vært i de sørlige og østlige regionene, Kurgan-Tjube, Garm og Pamir. Leninabad er den eneste del av landet som har en viss industri, og ledere herfra dominerte tadsjikisk politikk i sovjetperioden.

Tadsjikistan ble formelt en selvstendig stat ved årsskiftet 1991/1992. Ved presidentvalget i november 1991 vant den tidligere førstesekretæren for det tadsjikiske kommunistpartiet, Rahmon Nabiyev, som kom fra Leninabad.

• Les mer om Sovjetunionens historie.

I 1992 gikk en månedlang demonstrasjon utenfor parlamentet over i en regulær borgerkrig. Unge muslimer trådte frem som mujahedin-krigere. Nabijev dannet en «nasjonal forsoningsregjering», men harde kamper fortsatte mange steder i sør-provinsene; tidvis også i hovedstaden. Nabijev ble styrtet i september 1992, men borgerkrigen varte ved. Lokale krigsherrer opererte mer eller mindre uavhengig av begge de stridende parter; flere var tidligere kriminelle. Overgrep mot sivile forekom hyppig.

Kommunisten Emomali Rakhmonov ble i 1994 valgt til nytt statsoverhode. Rakhmonov-regimet avskaffet raskt de spede tilløp til fri presse og uavhengige samfunnsorganisasjoner. Opposisjonens styrker ble presset opp i fjellene i øst eller over grensen til Afghanistan. Geriljaen fikk våpen og utstyr fra enkelte mujahedin-ledere og foretok en rekke raid over grenseelven Pjandsja inn i Tadsjikistan.

Våpenhvile kom i stand i 1994. Etter en serie mislykkede forhandlinger mellom Rakhmonov-regimet og opposisjonen lyktes det i 1997 å nå frem til en fredsavtale om maktfordeling. Krigen mellom regjeringshæren og islamistiske opprørere var på sitt heftigste i Chatlonprovinsen i sørvest, der cirka 48 000 mennesker skal ha blitt drept. I alt antas borgerkrigen å ha kostet minst 60 000 menneskeliv.

Etter fredsavtalen fikk lederen for den militante islamistiske opposisjonen, Sayed Abdullah Nuri, plass i regjeringen som visestatsminister. En nasjonal forsoningskommisjon ble etablert for å integrere islamistene i statlige institusjoner. Forbudet mot islamistiske partier ble opphevet. Fredsavtalen gjorde imidlertid ikke slutt på den politiske volden. Nye stridigheter fulgte da væpnede islamister fra Usbekistan i årevis brukte Tadsjikistan som transittland for angrep mot Usbekistan og Kirgisistan.

Etter tusenårsskiftet ble forholdene gradvis stabilisert, selv om tradisjonelle motsetninger mellom det nordlige og sørlige Tadsjikistan fortsatt gjorde seg gjeldende.

Ved presidentvalget i 1999 ble Emomali Rakhmon gjenvalgt for en 7-årsperiode; angivelig med 97 prosent av stemmene. Ved parlamentsvalgene i 2000 og 2005 styrket presidentens parti sin dominerende stilling, med over 70 og 80 prosent. En folkeavstemning i 2003 åpnet for at Rakhmon kunne stille til valg for ytterligere to 7-årsperioder som president. Rakhmon ble gjenvalgt som president i 2006 (med 79 prosent av stemmene) og 2013 (med 84 prosent av stemmene), i valg som ble kraftig kritisert av internasjonale observatører.

I desember 2015 ble president Rahmon gitt den formelle tittelen «Garantør for fred og nasjonal enhet, Nasjonens Leder, Tadsjikistans President, Hans eksellense Emomali Rahmon» og livsvarig immunitet for straffeforfølgelse. I samme periode ble Tadsjikistans eneste opposisjonsparti, Tadsjikistans islamske gjenreisningsparti (ofte omtalt som Islamic Renaissance Party of Tajikistan, IRPT) forbudt, dusinvis av sentrale partimedlemmer ble dømt til lange fengselsstraffer og hundrevis flyktet ut av Tadsjikistan – mange til Europa.

Den 26. mai 2016 ble det avholdt en folkeavstemning i Tadsjikistan hvor angivelige 96,6 prosent stemte for en grunnlovsendring som fjerner begrensninger på hvor mange ganger en president kan stille til omvalg, noe som i praksis innebærer at Emomali Rahmon kan bli sittende som president resten av livet. En ytterligere endring senket nederste aldersgrense for presidentembetet fra 35 til 30 år, noe som i praksis innebærer at Rahmons eldste sønn, Rustam Emomali, kan stille som presidentkandidat.

Den dramatiske utviklingen i Tadsjikistan med hensyn til menneskerettigheter og demokrati de senere år har blitt skarpt kritisert av organisasjoner som FN og OSSE, samt i uttalelser fra EU og USA.

• Tadsjikistan
• Tadsjikistans utenrikspolitikk
• Turkestan