Inne i kirken møter vi et rikt utsmykket og godt utnyttet kirkerom, med gallerier i tre korsarmer. De upanelte, kraftige tømmervegg ene gir en mektig og levende ramme rundt gudstjenesten. Tømmerstokkenes lengde be stemmer størrelsen på korsarmene. Dette gir en solid konstruksjon og god stabilitet.
De forskjellige korsarmene er laftet sammen inn mot korsmidten. Under himlingen ligger det stokker på tvers av hver arm. Disse er med på å binde sammen konstruksjonen, samtidig som de holder tårnet oppe. Åpning en fra korsmidten til hver arm er dessuten buet i overkant. Det gir bedre støtte samtidig som det er dekorativt.
Veggenes lyse fargesetting gir noe av den atmosfæren som de friske stokkene må ha gitt, for kirken sto umalt til 1883. En annen god indikator på hvordan rommet en gang var, er restene etter korskillet med kongemonogrammet over. Altertjenesten var delvis skjult av et korskille, mens prekestolen strakte seg ut mot menigheten på det punktet der alle kunne følge med, et av hjørnene mot korsmidten.
Først i 1751 kom den nye prekestolen og altertavlen, som er så viktig for manifesteringen av kirkerommet. Husmannen, treskjæreren og håndverkeren Bjørn Bjørnson Olstad skar disse. Olstad, som var fra bygda, hadde skåret inventarstykker til Øyer kirke tjue år tidligere. Han var godt oppdatert ide nye treskjæringstrendene, og var en av de første dølene som skar akantus, det franske løv, som fikk så stor betydning for dekorasjonskunsten buet i overkant. Det gir bedre støtte samtidig som det er dekorativt.
Veggenes lyse fargesetting gir noe av den atmosfæren som de friske stokkene må ha gitt, for kirken sto umalt til 1883. En annen god indikator på hvordan rommet en gang var, er restene etter korskillet med konge-monogrammet over. Altertjenesten var delvis skjult av et korskille, mens prekestolen strakte seg ut mot menigheten på det punktet der alle kunne følge med, et av hjørnene mot korsmidten.
Først i 1751 kom den nye prekestolen og altertavlen, som er så viktig for manifesteringen av kirkerommet. Husmannen, treskjæreren og håndverkeren Bjørn Bjørnson Olstad skar disse. Olstad, som var fra bygda, hadde skåret inventarstykker til Øyer kirke tjue år tidligere. Han var godt oppdatert i de nye treskjæringstrendene, og var en av de første dølene som skar akantus, det franske løv, som fikk så stor betydning for dekorasjonskunsten i Gudbrandsdalen.
Selv om det alltid hadde vært en del ferdsel opp gjennom dalføret, førte nok den nye kongeveien til at nye ideer og impulser ble formidlet enda raskere. Det er tydelig at ryktet spredte seg etter hans arbeider i Øyer, for snart etter skar han tilsvarende inventardeler til den nye Lillehammer kirke.
Olstad laget altertavlen til Tretten som en gjentagelse av Øyer. Oppbyggingen følger samme skjema, men skurden er forskjellig. Bildeprogrammet er tradisjonelt, med nattverdsscenen nederst, korsfestelsen over og den oppstandne Kristus i bekroningen. Nattverdsscenen viser Jesus idet han bryter brødet, og Judas støtter seg til bordet når han reiser seg for å gå ut i natten. Maleriene i Tretten, som treskjæreren ikke har malt, er ikke så delikate som i Øyer, men har sin sjarm i en mer naivistisk utførelse.
Olstad skar ornamentene i prekestolen som en kopi av prekestolen i Sør-Fron kirke. Disse ble i sin tid skåret av Lars Jensson Borg for den gamle stavkirken der, og ble senere gjenbrukt i steinkirken. Borg kom fra treskjærer-miljøet i Christiania, og var den første som leverte kirkeinventar med akantus i Gudbrandsdalen. Det er interessant å se forskjellene i fargesetting på disse stolene i dag.
Mens Tretten gir inntrykk av at man står midt i den lokale folkekunsten, gir prekestolen i Sør-Fron et langt mer aristokratisk inntrykk. Fargene i Tretten er imidlertid ført tilbake de opprinnelige, mens Sør-Fron-stolen ble ommalt for å passe inn i sin nye sammenheng.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.