bibeloversettelser

Reformasjonen var også en bibelvekkelse og la vekt på at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Martin Luthers egen bibeloversettelse (Det nye testamentet i 1522 og Det gamle testamentet i 1534) fikk avgjørende betydning for utviklingen både av det tyske språket og andre protestantiske oversettelser. Luther avviste Vulgata og oversatte direkte fra hebraisk og fra gresk, der han baserte seg på Desiderius Erasmus' tekstutgave. I de tyskspråklige protestantiske kirkene har Luther-bibelen, etter hvert i flere revisjoner, hatt en svært sterk stilling. Men også Zürcher Bibel (1531, sist revidert i 2007), som går tilbake på den reformerte kirkes reformator Huldreich Zwingli, er mye brukt.

Blant de mange andre oversettelsene til tysk kan særlig nevnes Elberfelder Bibel (1905, revidert i 1993) og Bibel in heutigem Deutsch (1982, revidert i 1997 som Gute Nachricht Bibel). Den siste er et felles prosjekt for katolikker og protestanter og legger vekt på å bruke et lett forståelig språk uten bibelske ord og vendinger som er blitt fremmede for mennesker i dag.

På engelsk kom en ny oversettelse av Det nye testamentet i 1525 (William Tyndale) og hele Bibelen i 1535 (Miles Coverdale). Avgjørende ble utgivelsen av King James' Version i 1611, som har vært offisiell anglikansk kirkebibel helt opp på 1900-tallet, og som derfor også kalles Authorized Version. Den lå til grunn for American Standard Version fra 1901 som ble grundig revidert som Revised Standard Version i 1958 og i 1989 som The New Revised Standard Version. I 1970 kom en radikalt ny oversettelse, The New English Bible (revidert i 1989 som Revised English Bible), som prioriterte å bruke et moderne språk og å gjengi grunntekstens mening heller enn dens ordlyd. Konservative, evangelikale kretser var ikke fornøyd med utviklingen i disse oversettelsene og ga i 1978 ut New International Version, som har fått stor anerkjennelse og brukes av mange. I 2001 ble denne revidert som Today's New International Version.

Et forsøk på å fornye den gamle King James-tradisjonen ga seg utslag i utgivelsen av The New King James Version i 1982. Nye oversettelser som påberoper seg denne tradisjonen, men som legger større vekt på moderne engelsk språkføring, er English Standard Version Bible (2001, revidert i 2011) og Common English Bible (2011). Det finnes et stort antall oversettelser til engelsk som brukes i ulike kirkesamfunn og trosretninger. Noen av dem har preg av å være nisje-oversettelser, men kan ha nådd store opplagstall, slik som Jehovas vitners New World Translation (1960), som etter hvert er spredt i millionopplag og er oversatt til over 70 andre språk.

I Danmark-Norge ble Det nye testamentet først oversatt til dansk i 1524, men fem år senere kom en langt bedre oversettelse ved Chr. Pedersen. Hele Bibelen forelå på dansk under kong Christian 3 i 1550. Denne bygde på Luthers bibeloversettelse og lå også til grunn for de kongelige bibelutgavene ved Frederik 2 (1589) og Christian 4 (1633). På initiativ fra lutherske ortodokse teologer utgav Hans Poulsen Resen i 1607 en mer bokstavtro, men språklig tung revisjon, som 40 år senere ble bearbeidet ved Hans Svane. Denne ble lagt til grunn da det danske bibelselskapet ga ut nye bibeloversettelser i 1907 og 1948. Disse var den danske folkekirkes bibler fram til 1992, da dronning Margrethe 2 autoriserte den oversettelsen som nå er i bruk.

Den store svenske reformatoren Olaus Petri oversatte Det nye testamentet til svensk i 1526, og hans bror Laurentius Petri utgav hele Bibelen i 1541. Den ble lett revidert i 1618 under Gustav 2 Adolf og i 1703 under Karl 12. Det svenske bibelselskapets oversettelse av 1917 var offisiell kirkebibel fram til den nyeste svenske oversettelsen, Bibel 2000, som kom ut i 1999.

Island fikk Det nye testamentet ved Odd Norske i 1540 og hele Bibelen ved Gudbrand Thorlaksson i 1584. Gjeldende autoriserte oversettelse på Island er fra 1981.

De tidligste kristne tekstene skrevet for samiske lesere kjennes fra tidlig 1600-tall, men det var først i 1715 at den første oversettelsen av Det nye testamentet kom på samisk. Dette var den svensk-samiske presten Lars Rangius' oversettelse til sitt morsmål, umesamisk. I 1755 ble Det nye testamentet utgitt på et konstruert bokspråk tilpasset sørlige samiske språk, «det sydlapska bokspråket», også dette på svensk side av grensene gjennom det samiske området. På norsk side gjorde Anders Porsanger, den første samen i Norge som tok høyere utdanning, et arbeid med oversettelse av Bibelen til nordsamisk på 1700-tallet. Arbeidet ble aldri helt ferdigstilt, blant annet grunnet diskriminering av Porsanger som same og konflikter i det vitenskapelige og kirkelige miljøet.

Det første nordsamiske nytestamentet kom i 1834 ved Nils Stokfleth, som samarbeidet med samene Hans Kolpus og Nils Gundersen. I andre halvdel av 1800-tallet tok Jens Andreas Friis initiativ til å få oversatt hele Bibelen til nordsamisk. For å utføre arbeidet tok han kontakt med Lars Hætta, som på den tiden satt fengslet på Akershus festning for deltakelse i Kautokeino-opprøret. Hætta tok på seg arbeidet med å oversette Bibelen. Hans oversettelse av Det nye testamentet var ferdig i 1867, og i 1895 forelå hele Bibelen for første gang på nordsamisk.

En ny oversettelse av Bibelen til nordsamisk var ferdig i 2019. Arbeidet med denne oversettelsen ble utført av samiske oversettere og språkforskere fra Norge, Sverige og Finland. Det finnes ennå ingen oversettelse av hele Bibelen på andre samiske språk, men det pågår prosjekter for å få den oversatt til lulesamisk og sørsamisk.

I Norge kom det ingen egen bibeloversettelse på reformasjonstiden, og man brukte inntil 1904 Bibelen på dansk. Etter 1814 begynte man å tilpasse språket mer til norsk, og reviderte utgaver av Det nye testamentet kom i 1819, 1830 og 1873. En oversettelse av Det gamle testamentet fra hebraisk ved Christian Kaurin, Carl Paul Caspari, Christian Thistedahl og andre var klar i 1893, men en selvstendig oversettelse (bokmål) av hele Bibelen fra hebraisk og gresk kom først i 1904.

Elias Blix utga Det nye testamentet på nynorsk i 1889, og Alexander Seippel kom med poetiske oversettelser av en rekke bibelske bøker på dialektpreget nynorsk. Han var hovedpersonen bak den første fullstendige nynorske bibeloversettelsen i 1921, utgitt på Studentmållagets forlag. Bibelselskapet utga i 1938 en komplett oversettelse til nynorsk, og den ble brukt som nynorsk kirkebibel fram til 1978.

I 1930 publiserte Bibelselskapet en ny oversettelse til bokmål. Den ble offisiell kirkebibel i Den norske kirke. Som den nynorske 1938-Bibelen var den allment brukt også i andre kirkesamfunn og i skolen. I 1978 ble disse så avløst av Bibelselskapets nye oversettelser til både bokmål og nynorsk; disse ble lett revidert i 1985.

I perioden fra ca. 1930 til ut på 1980-tallet ble det gjort enkelte nye oversettelsesarbeider. Eksempler på det var en vitenskapelig oversettelse av Det gamle testamentet med innledning og kommentar i fem bind (GTMMM) 1929–1963, som hovedsakelig var Sigmund Mowinckels verk, og Erik Gunnes' katolske oversettelse av Det nye testamentet i 1968. Viktig var også Bibelselskapets såkalte «ungdomsoversettelse» (bokmål 1959, nynorsk 1961). Parallelt med dette var det stadig diskusjoner om ulike metoder for oversettelse, og det vokste mot slutten av perioden fram ønsker om og behov for nye oversettelser.

Mens oversettelsene fra 1930 og 1938 mest mulig fulgte et ord for ord-prinsipp i forhold til grunnteksten, også kalt konkordant metode, var oversettelsene fra 1978/1985 bestemt av en såkalt idiomatisk metode, det vil si at man ønsket å oversette meningen i grunnteksten til tilsvarende språklige uttrykk på norsk. Dette skapte strid, særlig i mer konservative, evangelikale kretser, og i 1988 kom en alternativ oversettelse, Norsk Bibel 88 (på nynorsk i 1994). Den lå svært nær oversettelsen av 1930. Norsk Bibel utkom i en revidert utgave i 2007.

I tillegg til spørsmålet om metoder har det også vært diskusjoner om hvilket tekstgrunnlag oversettelsene skal bygge på, det vil si hvilke av de mange gamle manuskriptene man skal bruke. Bibelselskapets oversettelser, som brukes i Den norske kirke og de fleste kirkesamfunn i Norge, er idiomatiske og baserer seg på de nyeste tekstkritiske utgavene av grunnteksten. Men ønsket om en ord for ord-oversettelse kan også bli kombinert med et forsvar for den greske tekstversjonen av Det nye testamentet som lå til grunn for King James Version av 1611, den såkalte textus receptus. Dette ligger bak oversettelsen Bibelen – Guds Ord (bokmål), som ble utgitt av Bibelforlaget, og som i første utgave hadde undertittelen «Den norske King James-oversettelsen av 1997». Bibelen – Guds Ord kom i reviderte utgaver i 2007 og 2017.

Bibelselskapets oversettelse fra 2011 (bokmål og nynorsk) representerte et skritt tilbake til det konkordante i forhold til den sterkt idiomatiske 1978/1985-oversettelsen. Man la vekt på at språket skulle gjengi grunntekstene nøyaktig og ta vare på bildebruken og stilpreget i dem, og også få fram kulturelle trekk som var forskjellige fra vår tid. Samtidig skulle den ha en språkføring som kommuniserte med moderne norsk. I sluttfasen av arbeidet fungerte mange skjønnlitterære forfattere som konsulenter for å sikre et levende, godt norsk språk.

I 2017 utga Helge K. Fauskanger sin egen, komplette oversettelse av Det nye testamentet. Denne legger vekt på å holde seg så nær til den greske grunnteksten som mulig og å fram forskjellene i språk og stil mellom de ulike forfatterne. I 2023 utkom en komplett bibeloversettelse av Kjell Arild Pollestad. Pollestad legger særlig vekt på å gjengi teksten i et mer konservativt språk (riksmål) og en mindre kjønnsinkluderende form enn det særlig Bibelselskapets oversettelser gjør.

Bibelselskapet kom i 2024 med grundig reviderte utgaver av 2011-oversettelsen (nynorsk og bokmål), der man har tatt hensyn til mange faglige og språklige innspill. For eksempel har man for å få tydeligere fram sosiale forskjeller i antikken i mange tilfeller erstattet ordet «tjener» med «slave».