brennoffer

I antikkens Hellas var brennoffer en viktig del av kulten i forbindelsen med feiringen av de store helligdagene til ære for de viktigste gudene. Denne kulten ble finansiert av staten, ikke minst i Athen, der et stort antall okser ble drept, flådd og delt opp i stykker som så ble brent på alteret. Mesteparten ble likevel delt mellom presteskapet og alle frie borgerne i byen (polis). Ritualet bandt folket sammen og markerte hvem som hørte til fellesskapet. Slike helligdager var ofte de eneste dagene da vanlig folk spiste kjøtt. (Medlemmer av mindre retninger som orfisisme og pytagoreerne var vegetarianere.)

Fortellingen om da Gud (Jahve) befalte Abraham å ofre sin sønn Isak (aqeda), men lot handlingen ble avbrutt i siste liten, har av mange vært tolket som et bevis på at barneofringer ikke ble, eller ikke skulle praktiseres av israelitter. Den jødiske filosofen Filon (Philo) av Alexandria (ca. 25 fvt. til 50 evt.) mente aqeda skulle tjene som en advarsel mot en kanaanesisk praksis, der man skal ha ofret barn til den vestsemittiske guden Molok i krisesituasjoner. Mange bibeltekster forømmer en slik kult. Fortellingen om Jeftas datter (Dommerne, 11,1– 12,7) gir imidlertid inntrykk av at et barn (eller ung pike) også kunne gis til Jahve som brennoffer.

Flere bibeltekster gir inntrykk av at barneofringer hadde fått innpass i og rundt Juda i tidlig tid (2. Kongebok 3,27). Denne kulten skal først være stoppet i forbindelse med kong Joshias reformer på 600-tallet fvt. Folket blir advart mot «å gi sine barn til Molok», og mot å la sine barn «gå gjennom ilden for Molok» (2. Kongebok 23,10), en praksis som kan ha vært knyttet til barneofringer. Men akkurat hva uttrykket «å gå gjennom ilden» (2. Kongebok 17,17) innebar er fremdeles omstridt. I sen kongetid, 700-tallet og 600-tallet fvt., skal det ifølge bibeltekstene ha eksistert en slik kult i Hinnomdalen (Gehenna) sør for Jerusalem. Praksisen blir sterkt fordømt og ansett som forbudt i henhold til Toraen (5. Mosebok 12, 31).

Det er fremdeles uklart hva denne kulten innebar i Juda. Ifølge rabbinsk tradisjon dreide dette seg ikke om å brenne barnet, men om å «føre det gjennom ilden» for å deretter å overlevere det til Baals prester. Også flere moderne forskere mener dette kan være forklaringen. De fleste forskere mener imidlertid at det, i en kort periode, kan ha vært foretatt barneofringer i Jerusalem. Det er heller ikke klart hvor og hvordan denne kulten eventuelt ble praktisert utenfor Juda.

Allerede romerne beskyldte den fønikiske befolkningen i Karthago for å foreta ofringer av barn, ikke minst i forbindelse med kriger. Her skal det ha dreid seg om ofringer til guder som Baal Hammon. Innenfor moderne forskning har barneofringer lenge vært et omstridt tema, og man er fremdeles uenig om hvorvidt slik praksis har vært utbredt noe sted i Middelhavsområdet. Funnet av gravplasser (tophet) i og rundt Karthago, med rester etter et stort antall kremerte barn, har fått mange til å mene at barneofringer virkelig fant sted. Andre mener disse funnene stammer fra barn som døde som ufødte, nyfødte eller i livets første måneder. Det er ikke funnet spor etter slik offerkult i selve Fønikia.

Gravfunn i mange land i Midtøsten viser likevel at barn kunne ofres til gudene i spesielle situasjoner, som krig. Også på sylindersegl kan vi ser bilder som tyder på barneofringer.

• Molok
• offer
• Jerusalem – tempel
• Religion i Det gamle Israel
• Religion i Mesopotamia
• gresk mytologi
• zoroastrisme
• Agni