fotosats/fotosetting

Allerede i 1896 søkte en ungarer ved navn Porzsolt patent på en settemaskin som skulle arbeide med reflektert lys, men maskinen ble visstnok aldri bygd. Det var først i 1946 at slike maskiner fikk noen større utbredelse da Intertype klarte å bygge om en linjestøpemaskin til bruk for fotosetting. Maskinen var til forveksling lik en tradisjonell linjestøpemaskin. Matrisenes bokstavstøpeformer var erstattet med filmnegativer og støpegryten med et kamera og en filmrullholder.

I løpet av 1960-årene gikk store deler av den grafiske industrien fra høytrykk og bly til offset og film. Da meldte behovet seg for fotosettemaskiner med langt større kapasitet. En rekke slike maskiner kom på markedet, fra helt enkle hånd- eller tastatur-opererte, til avanserte, integrerte systemer der høyhastighets fotoenheter ble styrt ved hjelp av hullbånd eller magnetbånd. Hullbåndet ble produsert ved teletype-lignende tastebord. Fra hullbåndet ble det først produsert en enkel utskrift for korrekturlesing, deretter ble det produsert en korrekturtape som ble matet inn i fotosetteren sammen med originaltapen for å produsere en endelig styringstape. Typografiske spesifikasjoner ble føyd til i form av koder, linjedelingen var vanligvis datastyrt.

Fotosettemaskinene var basert på overføring av bokstaver og tegn fra en original ved hjelp av lys og optikk. Bokstavmatrisene kunne være plassert på film, på glassplater, i rammer eller på tromler. Bokstavenes størrelse kunne endres gjennom forskyvning av linsesystemet.

Allerede tidlig i 1980-årene ble fotosatsmaskinene avløst av CRT-teknologien som erstattet den tradisjonelle eksponeringen av analoge negativer. Cathode Ray Tube eller katodestrålerøret er i prinsippet det samme som det tidligere TV-bilderøret og bygger bokstaven opp med en skarp lysstråle i et punkt- eller rastermønster, «bitmap», som overføres til filmen eller fotopapiret med en oppløsning på opptil 2400 punkter per tomme. (Se typografiske verktøy.)

Senere er nye teknologiske steg tatt, først med innføring av lasersettere, deretter med overføring av tekst og bilde sidevis direkte fra datamaskinen til offsetplaten, såkalt computer-to-plate.