fridykking

Fridykking har røtter tilbake til antikken (ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr.). I gresk kultur kunne formålet med fridykking være å samle mat, svamper, perleøsters og koraller til utsmykning.

For å bringe fridykkeren raskt ned på dybden ble det i gresk tradisjon benyttet en dykkestein (skandalopetra) som dykkeren holdt fast i på nedstigningen. Marmorstein med runde kanter og et kors hugget inn kunne minne om en gravstein, men korset skulle gi dykkeren guddommelig beskyttelse i arbeidet. Et tau til overflaten sikret at steinen kom opp igjen av sjøen når dykket var over. Svamper er nevnt i både Platon (født ca. 428 f.Kr., død ca. 348 f.Kr.) og Homer (rundt år 800 f.Kr.) sine verker, og man må anta at fridykking var benyttet på deres tid for å skaffe dem. Den greske øya Kalymnos er kjent som senter for svampdykkingen gjennom historien. Den har også en mørk statistikk fra ca 1865 opp til 1910 da hjelmdykking (skafandro) var innført og opp mot 10 000 dykkere omkom av trykkfallsyke og 20 000 fikk varige skader for livet. Fordi svampen er en levende organisme som trives fra 30 meters dyp og nedover indikerer det dybden som fridykkerne arbeidet på før hjelmdykkerne kom på banen. Begge verdenskrigene stanset svampdykkingen midlertidig, og etter andre verdenskrig var denne aktiviteten nesten opphørt, mye som følge av overbeskatning. Koraller har også vært en viktig ressurs for fridykkerne så lenge den var tilgjengelig. Også her på grunn av overbeskatning finnes den helst på større dyp, helt ned til over 100 meter. Som fridykker er det svært krevende å nå dit.

Andre formål hvor fridykkere ble benyttet var ved berging av gjenstander, og da var det særlig i Middelhavet hvor mye skipstrafikk med frakt av gods har pågått. Flinke fridykkere ble benyttet til å ta opp gjenstander fra skipsvrak. Eierne bestemte hvilke gjenstander som skulle hentes og betalte dykkerne for arbeidet.

Fridykkere kunne også fra tidlige tider benyttes i militær aktivitet til å snike seg inn i fiendtlig område for etterretning og sabotasje.

Andre steder hvor fridykking har forekommet er sjøområdene rundt Japan hvor kvinnelige Ama-dykkere har samlet perler i 2000 år. Kystområdet rundt Persiagulfen er også kjent for tidig dykkervirksomhet av fridykkere, og mange borgere livnærte seg ved å utøve denne kunsten. Det er grunn til å tro at fridykking som rekreasjon og sport i stor grad har sitt utspring fra denne regionen.

Fridykking som konkurranseidrett (apnea) er for profesjonelle utøvere som konkurrerer i til sammen sju disipliner:

1. Fridykking: Dykkeren bruker ikke svømmeføtter, men det er lov å trekke seg ned og opp ved hjelp av bunntau (tau med lodd i enden og bøye på overflaten)
2. Statisk fridykking: Dykkeren holder pusten lengst mulig under vann, uten krav til dybde
3. Dynamisk fridykking: Det dykkes med eller uten finner, målet er å svømme lengst mulig under vann uten krav til dybde
4. Grenseløs fridykking: Dykkeren bruker ballast på veien ned til maksimal dybde og kan stige opp igjen ved hjelp av selvvalgt hjelpemiddel
5. Variabel vekt: Det brukes en slede som veier opp til 30 kg til nedstigningen, mens dykkeren må svømme opp igjen selv.
6. Konstant vekt: Armer og ben påmontert svømmeføtter benyttes for ned- og oppstigning, det er ikke tillatt å endre ballast underveis eller å holde i bunntau
7. Konstant vekt uten svømmeføtter: Disiplin som tilsvarer konstant vekt, men uten bruk av svømmeføtter.

Fridykkere som under konkurranse presser seg ved å holde pusten utover sine grenser, vil kunne oppleve nedsatt bevissthet. Sertifiserte dommere vil observere dette og diskvalifisere dykket.

Betegnelsen apnea stammer fra engelsk og betyr 'ikke puste'. Begrepet er kjent fra søvnmedisin hvor det forgrener seg ut i diagnoser som ikke nødvendigvis har noe med dykking å gjøre (se apné).

• sportsdykking
• dykking