Giftslanger er slanger med giftkjertler som produserer slangegift. Giftkjertlene er spesialiserte spyttkjertler.
giftslanger
Giftslanger. Øverst: Hode av klapperslange med giftapparat og spyttkjertler avdekket. Nederst: Lengdesnitt gjennom gifttann hos huggorm. Den stiplede linjen viser giftkanalen.
Klapperslangene har ofte svært sterk gift. Her den nordamerikanske «Mojave-klapperslangen», Crotalus scutellatus.
Corel.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Arter
Det er omtrent 600 ulike arter som regnes som giftslanger, og bittet fra mer enn 100 av dem kan være dødelig for mennesker.
Giftstyrke
Arten med den mest potente giften er den australske innlandstaipanen. Andre australske slanger har også svært sterk gift, for eksempel kysttaipan, tigerslange og dødssnok. Eksempler på arter utenfor Australia med kraftig gift er brilleslange, svart mamba, kongekobra og østlig diamantklapperslange.
Faregrad
Det er ikke nødvendigvis giftstyrken som avgjør hvor farlig en slange er. Artens aggressivitetsnivå og dens utbredelse i forhold til menneskelige leveområder spiller en minst like viktig rolle. Den giftigste, innlandstaipanen, er lite aggressiv og kommer sjelden i kontakt med mennesker. Sandrasleormen i Midtøsten har svakere gift, men på grunn av sitt gemytt og leveområde er den blant de slangene som fører til flest dødsfall. Russels hoggorm i Sørøst-Asia er både aggressiv og utbredt i tettbebygde strøk og er derfor en meget farlig giftslange. De store lanseslangene (Bothrops) i Mellom-Amerika og Sør-Amerika regnes også som svært farlige.
Anatomi
Hos noen giftslanger har ikke giftkjertlene forbindelse med noen gifttenner, slik at disse dyrene ikke kan sprøyte inn giften. De er derfor ufarlige, og giften hos disse er også oftest ganske svak. Hos de øvrige giftslangene finnes det egne gifttenner som enten har en dyp fure på yttersiden eller en lukket kanal i tannen som giften flyter ut gjennom.
Giftkjertlene kan ha forbindelse med furete gifttenner bakerst i kjeven (opisthoglyphe slanger). Hos disse slangene er giftmengden liten og giften svak, og den brukes mest til å bedøve byttet mens det svelges, slik at det glir lettere ned.
Det er særlig slanger med gifttenner forrest i kjeven som er farlige. Hos disse kan giftkjertlene enten stå i forbindelse med furete gifttenner, ofte med en lukket kanal for passasje av gift (proteroglyphe slanger), som hos kobraer, mambaer, ekte korallslanger og havslanger, eller de kan stå i forbindelse med glatte, rørformede gifttenner (solenoglyphe slanger), som hos hoggormer og klapperslanger.
Slangegift
Slangegift inneholder hos de fleste arter forskjellige bestanddeler, blant annet enzymer som også kommer til nytte ved fordøyelsen av offeret. Offerets død er fremfor alt forårsaket av stoffer som angriper nervesystemet, slik at det oppstår lammelse av pustemusklene og hjertet, eller av stoffer som angriper blodet og blodårenes vegger.
Slangebitt
Tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2023 viser at 5,4 millioner mennesker verden over blir bitt av giftslanger årlig. Av disse fører 1,8–2,7 millioner til forgiftninger. Hvert år dør et sted mellom 81 400 og 137 880 mennesker som følge av slangebitt, og et tredobbelt antall får varige funksjonsnedsettelser i form av amputasjoner eller andre komplikasjoner. De fleste av disse dødsfallene skjer i det sørøstlige Asia, mange også i Afrika.
Virkning
Giften er så sterk at den er dødelig for slangens normale bytte i løpet av noen få sekunder eller minutter. Mennesket er vanligvis ikke et spiselig bytte for noen slange, og slangene vil vanligvis bare bite når de føler seg truet eller når de blir tråkket på.
Om et bitt er dødelig eller ikke, avhenger av mange faktorer:
- slangens art og størrelse
- antall bitt
- hvor lenge slangen holder offeret fast
- graden av frykt og sinne som får slangen til å angripe
- mengden gift som den sprøyter inn i såret
- giftkjertlenes og dyrets egen tilstand
- offerets alder, størrelse og helsetilstand
- bittstedet
- offerets følsomhet for giften
Behandling av slangebitt
Det finnes en standardprosedyre for behandling av alle tilfeller av forgiftning som skyldes slangegift. Også når man ikke er sikker på om det er bitt fra en giftslange man har med å gjøre, bør man handle som om dette var tilfellet. Det viktigste er å holde området rundt bittstedet høyt og mest mulig i ro, og snarest mulig kontakte lege.
Legen vil avgjøre om bruk av slangeserum (motgift) er aktuelt, og behandling av symptomene og tegn er i tillegg viktig. De fleste av motgiftene består av antistoffer som er dannet i forsøksdyr og som kan nøytralisere den giftige virkningen av forskjellige typer slangegift.
Som motgift ved alvorlige reaksjoner etter bitt av den norske hoggormen brukes spesifikt hoggorm-antivenin (se hoggormbitt). «Ormetabletter» som en tid ble brukt mot huggormbitt og insektstikk, er ikke lenger i salg på grunn av dårlig dokumentert virkning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.