huldreblom

Huldreblom mangler fungerende klorofyll og kan ikke utføre fotosyntese, noe som gjør at plantene må skaffe karbohydrater på andre måter. Som de fleste orkideer har huldreblom sopprot (mykorrhiza), og slik skaffer planta seg karbohydrater og andre næringsstoffer. Sopp-partneren produserer ikke karbohydratene, men skaffer disse fra koblinger til andre grønne planter. Slik snylter huldreblom på grønne planter i nærheten via soppen. Siden huldreblom ikke driver opptak av vann og mineralnæring fra jorda, har ikke plantene røtter, men en korallforma jordstengel.

Stenglene er mellom 10 og 30 centimeter høye og bladløse, men de har et par bladslirer. Stenglene er bleikt gulbrune og ofte noe rødlige i toppen. Hver plante har en enkelt fåblomstra klase av store, hengende blomster. Hos de fleste orkideer er blomsterstengelen vridd 180 grader, slik at det som er opp i knopp kommer nederst i den modne blomsten. Huldreblom har ingen slik dreiing, og dermed står blomsterleppa opp.

Leppa er gjennomskinnelig hvit med rosa, opphøyde striper. Leppa står rett opp og er bøyd bakover slik at den berører den store poseforma nektarspora. Blomsten produserer kun meget lite nektar. De resterende fem blomsterbladene er hvite og ganske smale. De peker nedover i blomsten. Huldreblom har én fungerende pollenknapp som er delt i to pæreforma pollinier. Blomsten avgir en søtlig, bananlignende lukt.

Huldreblom er en ganske sjelden plante med en overveiende østlig utbredelse i Norge. Arten er knytta til fuktige, skyggefulle og moserike steder i skog, trolig mest på noe næringsrik grunn. Huldreblom antas å kunne leve mange år uten å produsere blomsterstengler, og siden den heller ikke trenger å ha vegetative deler over jorda for å skaffe næring, betyr dette at plantene lever nede i jorda. Fordi det kan gå mange år mellom hver gang plantene er synlige over jorda, er det svært vanskelig å anslå bestandsstørrelser.

Huldreblom er funnet på Østlandet fra Marker i Østfold over til Sande i Vestfold og videre til Telemark og Aust-Agder. Videre er arten funnet noen steder nordover i Sør-Norge som Lærdal, Sogndal, Røros og Trondheim. Fra Snåsa i Trøndelag finnes arten sjeldent nordover til Finnmark. Verdensutbredelsen omfatter Europa og Asia.

De få observasjonene av pollinatorer på huldreblom handler nærmest utelukkende om humler. Humlene kryper inn i blomsten på leting etter nektaren i den oppstigende spora, og vil når de forlater blomsten treffe pollenknappen slik at polliniene festes på hodet.

Det har vært spekulert i at blomstene kan sjølpollinere, men dette er ikke blitt bekrefta. Derimot kan huldreblom reprodusere vegetativt ved at jordstenglene vokser utover og danner nye planter.

Huldreblom er freda i forskrifta om fredning av trua arter fra 2001, noe som innebærer at plantene inkludert frø er freda mot blant annet direkte skade, ødeleggelse og innsamling.

Arten har vært oppført på den norske rødlista fra den første i 2010; først med kategorien NT – nær trua, men fra 2015 med kategorien VU – sårbar. Årsaken til vurderingene er at artens viktigste habitater, gammelskog, reduseres i areal og kvalitet og at arten har dårlig spredningsevne.

Huldreblom er et navn laget av botanikere og henspiller på artens voksesteder i mørke skoger, og trolig det faktum at arten kan være borte fra et sted for senere å dukke opp igjen. En såpass sjelden plante har trolig ikke hatt stabile, folkelige navn.

Det systematiske slektsnavnet viser trolig til stripene i nektarleppa som jo står opp eller over blomsten. Artsepitetet viser til at plantene mangler ordentlige blader.

• orkidé

• Artsdatabankens rødliste: Huldreblom
• Lovdata: Forskrift om fredning av truede arter