sakprosa

Sakprosa er særlig viktig for demokratiet. Det trengs sakprosa for å informere folk om deres rettigheter og plikter. Vårt politiske system er bygget opp rundt sakprosasjangre som stemmeseddelen, valgprogrammet, stortingsmeldingen, innleggene stortingsrepresentantene holder på Stortinget, og folkeregisteret.

Hele tiden trengs ny kunnskap og nye ideer for å utvikle samfunnet, og dette blir publisert som sakprosa. Innbyggere i et land vil diskutere hvordan ting er, og hvordan de bør være, gjennom sakprosatekster som avisartikler, kommentartråder og oppdateringer i sosiale medier.

Da den finlandssvenske språkforskeren Rolf Pipping fant opp begrepet sakprosa i 1938, var han opptatt av å fremme en saklig skriftkultur for å styrke demokratiet.

Siden det er så mange forskjellige sakprosasjangre, og fordi det er viktig at man behersker mange av dem, har sjangerforståelse og kildekritikk blitt et stadig viktigere undervisningsemne i skolen.

Det stilles krav til etterrettelighet i sakprosaen som ikke stilles til skjønnlitterære tekster. Etterrettelighet betyr at vi har mulighet til å kontrollere det som står i teksten. Vi forventer full etterrettelighet av en faghistorisk bok om andre verdenskrig, mens vi ikke stiller samme krav til en historisk roman om samme tema.

Sakprosatekster kan godt ha innslag av fiksjonssjangre, som når matematikkoppgaven inneholder en fortelling om eplene til «Per» og «Kari». Det finnes også mange tekster som oppfattes som fiksjon av noen og ikke-fiksjon av andre, for eksempel religiøse tekster.

Det finnes mange sakprosasjangre. Det er blitt vanlig å skille mellom litterær sakprosa og funksjonell sakprosa, selv om grensen mellom kategoriene ikke alltid er like klar:

• Litterær sakprosa er bøker og artikler med navngitte forfattere og som vanligvis gis ut av forlag.
• Funksjonell sakprosa publiseres av institusjoner, for eksempel departementer, skoler eller private firmaer.

Begrepet sakprosa brukes forskjellig i undervisning, i bokbransjen og i kulturpolitikken.

Sakprosa har en viktig plass i norsk skole, hvor det forstås vidt og inkluderer både litterær og funksjonell sakprosa. Læreplanene i norsk legger vekt på å lære elevene å beherske ulike sjangere. I tekstsamlingen Sakprosa i skolen er både Grunnloven og en tekstmelding tatt med.

Bokbransjen bruker sakprosa snevrere. Forlag og bokhandler skiller mellom ulike bokgrupper: skolebøker (gruppe 1), fagbøker og lærebøker (gruppe 2) og sakprosa (gruppe 3). Sakprosa inneholder blant annet biografier, historie, selvhjelpslitteratur og dokumentarlitteratur. For de ulike bokgruppene har forlag og bokhandler egne rabattordninger. Bokgruppene reflekterer ulike redaksjoner i forlagene, og bøkene selges til ulike markeder. Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa til bibliotekene forholder seg til sakprosa fra bokgruppe 3.

På tross av ulik begrepsbruk kan det hevdes at sakprosaen danner et eget felt i det litterære Norge. Det er siden årtusenskiftet opprettet innkjøpsordninger for sakprosa, og det er etablert sakprosaforfatterutdanninger og priser for sakprosa og sakprosakritikk. Ved universitetene i Oslo og Bergen er det opprettet sakprosaprofessorater. Det vitenskapelige tidsskriftet Sakprosa har eksistert siden 2009, og fra 2014 er en bibliografi over norsk sakprosaforskning, Sakbib, på plass på nettet.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), etablert i 1978, er sakprosaforfatternes forening og har medlemmer som publiserer både biografier, kokebøker og lærebøker. Foreningen forvalter relativt store midler gjennom Kopinor-avtalen om kopivederlag, noe som har gitt mulighet til å styrke sakprosaen gjennom ulike forfatter- og oversetterstipend og gjennom å være pådrivere for flere av de tiltakene og ordningene som her er nevnt. NFF gir også ut tidsskriftet Prosa, som handler om sakprosa og er landets største litterære tidsskrift.

Definisjonen ovenfor er hentet fra boka Hva er sakprosa av Johan Tønnesson fra 2012. Her presiseres det at definisjonen skal forstås praktisk, og den er «ikke noe forsøk på å gripe en grunnleggende essens» ved sakprosaen (side 34). Definisjonen tar stilling i et spørsm��l som ikke er ukontroversielt; den stiller et krav om etterrettelighet i sakprosaen som vi ikke stiller til andre tekster (se avsnitt om etterrettelighet ovenfor). Det kan innvendes mot denne definisjonen at det er uklart hvordan forholdet mellom ytringer og virkelighet er. Verken språkfilosofien eller semiotikken (tegnvitenskapen) gir holdepunkter for å påstå at ytringer kan ha et direkte forhold til sin gjenstand. Det er heller ikke klart hvordan ideen om virkeligheten skal forstås.

Også skillet mellom litterær og funksjonell sakprosa stammer fra definisjonen i Hva er sakprosa. Litterær sakprosa er «forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere», mens funksjonell sakprosa er «offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner eller av navngitte eller ikke navngitte privatpersoner.» Forfatterne av litterær sakprosa forstås som individer, mens forfattere av funksjonell sakprosa forstås som medlemmer av en kollektiv enhet, for eksempel et firma eller en kommunal etat. Dette forslaget til todeling har vunnet bred oppslutning. Det har vært innvendt at dagens og morgendagens teknologi gjør det mindre uklart hva som kan sies å være «forlagspublisert»; det kan være viktigere å knytte begrepet til individuell opphavsrett. Dessuten kan det forvirre at uttrykket «litterær sakprosa» ofte brukes i en helt annen betydning, om kulturelt særlig verdifull sakprosa.

I Det litterære skattkammer. Sakprosaens teori og retorikk fra 1997 av Ottar Grepstad defineres sakprosa slik (side 500):

«Sakprosa er føremålsretta og situasjonsprega saksframstilling av individuelle eller kollektive forfattarar som styrer lesinga av tekstane i retning av deira intensjonar. Framstillinga er prega av etterlikning av etablerte skrivemåtar og sjangrar, dominert av tekstsamspel og autorisert gjennom tekstar som alt ligg føre. Tekstane har ein relativ litterær kvalitet som varierer med brukssituasjonen. Tekstane blir publiserte i periodika, småtrykk eller bøker, og fungerer som underhaldning, opplysning eller nytte.»

Definisjonen peker på en rekke fellestrekk ved sakprosa, men det kan innvendes at de fleste, hvis ikke alle trekkene, også kan prege fiksjonsprosa. Men forfatterintensjon, situasjonstilknytning og autoritet gjennom etterlikning preger utvilsomt sakprosa mer enn fiksjonsprosa. I definisjonen er det satt langt strengere grenser for hvilke medier som kan sies å formidle sakprosa, enn hva som ellers er vanlig i dag.

I den svenske antologien Teoretiska perspektiv på sakprosa fra 2003 avstår forskerne fra å definere sakprosa. De mener begrepet mer kan tjene som et slags kompass i et stort landskap av tekster. Men boka og forskningen som lå til grunn, bør sees i sammenheng med et tidligere forskningsprosjekt om arbeiderbevegelsen og språket. Man har studert de tekstene som har vært mye lest, og setter hele sakprosabegrepet i sammenheng med folkelig dannelse og organisering. De folkelige bevegelsene overtok ikke bare ferdige litterære former, men skapte også en ny bruksprosa – en saklig prosa.

Da språkforskeren Rolf Pipping tok ordet i bruk for første gang i en artikkel i 1938, brukte han begrepet om en saklig stil, som han også vurderte å kalle «normalprosa». I denne stilen er det lite rom for forfatterstemme, følelser og hensyn til publikum. Pippings forståelse av sakprosa er dermed blitt karakterisert som anti-retorisk, og den avviker sterkt fra måten vi forstår begrepet på i dag. Den kan derimot tjene som en påminnelse om at det er viktig å diskutere forholdet mellom stil og saklighet, ikke minst i de offisielle nett-debattenes tidsalder.

Det har vært forsket på sakprosa like lenge som det har foregått akademisk virksomhet, selv om man ikke har kalt det sakprosaforskning. Den europeiske antikkens retorikere bidro med kunnskap og teorier om tekst – talt og skriftlig – som fremdeles brukes aktivt i forskningen. Filosofer har til alle tider diskutert hverandres skrifter. Innenfor fag som teologi og historie ble det tidlig dyrket opp avansert tekstkunnskap, gjerne under fagbetegnelsen filologi.

I den nyere litteraturvitenskapen var det lenge ikke noe skarpt skille mellom studiet av skjønnlitterær prosa og annen prosa, men på 1900-tallet ble det vanlig at litteraturforskere kun beskjeftiget seg med skjønnlitteratur, eventuelt også sakprosa skrevet av skjønnlitterære forfattere. Dette gjelder internasjonalt, og i høy grad i Norge, og er én viktig forklaring på at det på 1970- og 1980-tallet ble tatt til orde for fornyet utforsking av sakprosaen. Her var retorikeren, litteraturforskeren og den skjønnlitterære forfatteren Georg Johannesen en pioner, dels gjennom å formidle essayteori, dels ved å trekke inn moderne massemedier i en utvidet forståelse av litteratur.

Da det første norske sakprosaforskningsprosjektet ble etablert i 1994, med støtte fra Forskningsrådet og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, var målet dels å utvikle teori, dels å fylle ut det som ble oppfattet som et stort hull i litteraturhistorien. Prosjektet engasjerte et høyt antall litteraturforskere, men også historikere og fagfolk innen bransjer som medisin og naturvitenskap. To hovedresultater var Ottar Grepstads Det litterære skattkammer fra 1997 og tobindsverket Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, utgitt i 1998. Grepstads bok gir en fyldig innføring i retorikk, sjangerkunnskap og tekstteori, mens tobindsverket, redigert av Trond Berg Eriksen og Egil Børre Johnsen, gir en kronologisk presentasjon av sakprosaforfatterskap og sakprosatekster.

Samtidig ble prosjektet Svensk sakprosa gjennomført i Sverige fra 1996 til 2003, som skilte seg fra det norske gjennom å interessere seg for «det mycket lästa», slikt som soldathåndbøker og ukeblad, mer enn for prestisjelitteratur innen kunst og vitenskap. Dessuten ble det utviklet mer felles, solid teori i et samarbeid mellom en rekke forskere.

Prosjektmiljøet Norsk sakprosa (2000–2003) bygde videre på begge disse prosjektene, men hadde som formål å etablere en mer felles teori og å institusjonalisere sakprosaforskningen, slik det skulle skje gjennom etableringen av sakprosaprofessoratene og faste studieemner i sakprosa. Gjennom noen «tekst-teoretiske teser» trakk prosjektlederen Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap, opp noen linjer som fremdeles er styrende for mye av den norske sakprosaforskningen. De to siste tesene arter seg som en oppsummering og lyder slik: «Måtene tekster er konstruert på, må forstås i lys av de kontekstene de er skapt i og de funksjonene tekstene har. Å studere tekster og teksters strukturer innebærer at man studerer samhandlingen mellom kontekst og tekst. Enhver tekstkultur må forstås fra deltakerperspektivet.» Her ble begrepet «tekstkultur» lansert for første gang. Dette er siden blitt definert som «en gruppe mennesker som samhandler gjennom tekster ut fra et noenlunde felles normsystem» (Tønnesson 2012, side 58). Tenkningen i Berges artikkel og teser baserer seg på innsikter fra så forskjellige forskningsfelt som tekstlingvistikk, semiotikk, litteratursosiologi, literacyforskning og retorikk, men peker også hen mot filologiens interesse for hvordan tekster endrer seg gjennom historien, og hvordan en tekst bærer spor av tidligere tekster.

Dette siste ble grundig belyst gjennom prosjektet Tekst og historie fra 2003 til 2008, hvor sakprosaforskerne samarbeidet med en gruppe litteraturforskere og historikere, og som resulterte i boka Tekst og historie. Å lese tekster historisk. fra 2008. Denne boka kan langt på vei hevdes å være en formidling av sakprosateori.

Antropologen og medieforskeren Anders Johansen ved Universitetet i Bergen ble den andre sakprosaprofessoren i Norge i 2011. Han har for det første arbeidet mye med den norske politiske talens historie i retorisk og teknologisk sammenheng. Boka Virksomme ord fra 2005, en samling av taler med kyndige presentasjonstekster som han skrev sammen med Jens Elmelund Kjeldsen, er blitt et nytt supplement til den norske sakprosahistorien. Johansen har også levert viktige bidrag om skriveprosess og tekstkvalitet i akademisk sakprosa, blant annet gjennom boka Skriv. Håndverk i sakprosa fra 2009.

• faglitteratur

• Sakbib – Norsk sakprosaforskningsbibliografi, med oversikt over publikasjoner.
• Talen Dr. Martin Luther King jr. holdt i forbindelse med March on Washington er en av verdens mest kjente taler.