stålorm

Stålormen er en øgle som mangler utvendige lemmer. Den kan derfor minne om en slange, men skiller seg fra disse ved viktige bygningstrekk. Mens slangene har store bukplater (bukskinner), er stålormen dekket av små skjell over hele kroppen. Bare på oversiden av hodet er skjellene noe større. I motsetning til slangene har også stålormen øyelokk.

Totallengden til voksne dyr er gjerne 25–45 centimeter. Halen er forholdsvis lang og utgjør cirka 55 prosent av totallengden. Hos nyfødte unger utgjør halen om lag 31 prosent.

Hodet er lite og øynene små. Kroppen er hard og stiv, noe som skyldes at det finnes beinplater i lærhuden under hvert skjell. Dette fører til at den kryper langsomt, med stive bevegelser, et annet særtrekk som skiller den fra slangene.

Hannen er ensfarget gråbrun, men kan ha blå flekker i paringstiden. Hunnen er mer brunlig, ofte kobberfarget, med mørkere kroppssider og en mørk stripe bakover ryggen. Ungene har lys ryggside, gjerne sølvblank, i kontrast mot den mørke undersiden. De har gjerne samme stripemønster som hunnene.

Arten har relativt stor toleranse for temperatursvingninger og kan være aktiv mellom 10 og 40 grader Celsius. Om dagen holder den seg gjerne skjult på fuktige steder under treverk eller steiner. Av og til kan den komme frem og sole seg, særlig om våren og etter regnvær. Gravide hunner er særlig varmekrevende og kan ofte komme ut av skjul for å ta et solbad. Det meste av aktiviteten til stålormen foregår imidlertid i tussmørke eller i fuktig vær.

Stålormen går i dvale i september–oktober. Hannen kommer ut av overvintringsplassen i mai, litt tidligere enn hunnen. Når den blir angrepet av en predator, kan arten kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump.

I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år.

Arten finnes over det meste av Europa og vestlige deler av Asia. Den mangler lengst mot nord og flere steder i Sør-Europa, samt i Irland. Østlige og sørlige populasjoner ble tidligere regnet som ulike underarter, men blir nå utskilt som egne arter.

I Norge er den først og fremst knyttet til lavlandet på Østlandet og Sørlandet. I vest finnes den nord til Bergen, mens den i østlige deler av landet er påvist til Nord-Fron. Nordgrensen er dårlig kjent og påståtte observasjoner i Trøndelag og Nordland er ikke bekreftet. Mot fjellet kan den gå opp til 700 meter over havet.

Det foreligger ingen god kunnskap om bestandsstørrelsen, men arten antas å ha en relativt stabil og livskraftig bestand, og den er ikke rødlistet. I flere europeiske land er man imidlertid bekymret for bruken av sprøytemidler i kulturlandskapet og de virkninger dette kan ha på stålormen.

I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn.

• stålormer
• øgler