Andreas Baalsrud

Baalsrud var den første sjef for etaten som hadde sivil ingeniørutdannelse. Tidligere hadde veidirektørene (og de fleste av deres medarbeidere) vært offiserer. Han tok en god eksamen ved Kristiania tekniske skole i 1891, og ble – som skikken var under daværende veidirektør Hans Hagerup Krag – «headhuntet» til veidirektørens kontor, hvor han fikk en variert praksis, med blant annet veianlegg i Oppland, Akershus, Hordaland og Nordland. Etter et hospitantopphold ved Polytechnikum i Zürich i 1893–1994 ble han i 1895 assistentingeniør hos amtsingeniøren (veisjefen) i Buskerud, hvor han i 1898 avanserte til avdelingsingeniør. I 1899 ble han sjef for ingeniørkontoret hos veidirektøren, og i 1912–1919 var han amtsingeniør i Vest-Agder (i tillegg var han statens bilsakkyndige samme sted i 1913–1918).

Veidirektørembetet gjennomgikk en dramatisk endring i tiårene rundt 1900. Krag, som hadde sittet som sjef for Statens vegvesen siden 1874, var en embetsmann med sterkt samfunnsengasjement, men stramme budsjetter og en for den lojale embetsmann typisk sparsommelighet gjorde at utviklingen av veinettet i hans tid fulgte en heller tradisjonell linje. I 1893 åpnet en lovendring for såkalt «kombinert» administrasjon av veinettet i amtene, det vil si at ansvaret for både hovedveiene (som var amtets anliggende) og bygdeveiene kunne legges under amtsingeniøren. Krags etterfølger Johan Kristian Skougaard (1847–1925), som var veidirektør i perioden 1904–1918, var den som måtte forme det nye veivesenet, der amtsingeniørene ble de viktige personene og veidirektøren en mer overordnet byråkrat. Det var denne rollen Andreas Baalsrud overtok da han ble utnevnt til veidirektør i 1919. Han og hans medarbeidere satt med myndighet og styrte, mens arbeidet foregikk ute i fylkene.

Baalsrud overtok stillingen i en periode som var preget av de harde tidene etter første verdenskrig, og arbeidet var i stor grad preget av å få et stramt veibudsjett til å henge sammen, samtidig som den økende biltrafikken stilte veimyndighetene overfor nye og store utfordringer. Baalsrud uttrykte sin faglige målsetning slik: «Veien og bilen skal bli bindeleddet mellom bygd og by, mellom bygdene innbyrdes, mellom landsdelene. Dette langstrakte landet vårt skal gjøres mindre for derved å bli større.» Han var svært fornøyd med at Nord-Norge endelig ble forbundet med resten av landet gjennom veier og fergeruter, et arbeid som ble fullført i 1938–1939.

Som veidirektør var Baalsrud svært engasjert i bil og bilruter som transportmiddel. Han formulerte det slik i et notat til Arbeidsdepartementet i anledning en ny veiplan i 1926: «Det er jo alminnelig erkjent at vi i automobilen har et transportmiddel som i særlig grad passer for vårt land, hvor avstandene er store og befolkningen så spredt at betingelsene for regningssvarende jernbanedrift ofte ikke er til stede.» Derfor skjedde det i hans tid også en sterk utvikling i arbeidet med sambindingsveier og bilruter, særlig etter at Stortinget i 1923 vedtok å erstatte flere prosjekterte jernbaneanlegg med veianlegg og bilruter.

Hensynet til kommunikasjonene i 1920- og 1930-årene var ikke det eneste viktige mål for veiutbyggingen; Arbeidsdepartementet var også ivrig pådriver for å sysselsette arbeidsledige. Dette gjorde at Statens vegvesen ble en av de svært store arbeidsgiverne i denne perioden, med opptil 28 000 ansatte og engasjerte i enkelte år.

Myndighetenes holdning til bilen og biltrafikken var noe vaklende, og Baalsrud gjorde det til sin store oppgave å legge til rette for at bilen skulle bli en naturlig del av veitrafikken her i landet. Veinettet var rundt 1920 svært godt utbygd for trafikk med hestekjøretøyer, men bilene, som fort ble både større og tyngre, satte nye krav til både bedre kurvatur og bæreevne. I 1926 ble Statens bilsakkyndige omorganisert, lagt under Arbeidsdepartementet og administrert av veidirektøren. Under Baalsruds ledelse ble det også opprettet flere nye kontorer ved veivesenets hovedadministrasjon, blant annet et automobilkontor og fra 1938 et eget veilaboratorium.

Både anlegg og vedlikehold av veinettet holdt noenlunde tritt med bilutviklingen i denne perioden, men på grunn av departementets oppdrag med å sysselsette arbeidsledige gikk overgangen til bruk av maskiner i arbeidet noe langsommere enn det ellers ville ha gjort. På den tid ble så å si alt veianleggsarbeid gjort av veivesenet selv. Dessuten ble også vedlikeholdet overtatt av etaten (før hadde det vært en plikt for jordeierne i distriktet), og fra midten av 1920-årene ble hovedveiene brøytet om vinteren med bil og snøplog i større og større grad (i 1938 ble 80 prosent av hovedveiene brøytet i vinterhalvåret).

Veikontorene i fylkene hadde ansvaret for både riksveinettet og fylkesveinettet. De organiserte driften gjennom veiavdelinger, ledet av en avdelingsingeniør, som måtte styre anlegg og drive vedlikehold i sitt distrikt. Veidirektør Baalsrud satt på toppen i dette hierarkiet, og han fulgte opp veisjefene over hele landet, så vel som alle ansettelser og engasjement av ingeniører og teknisk personale – alt skulle gå gjennom Veidirektørkontoret.

Andre verdenskrig medførte sprengte broer og nedslitte veier, men også utbygging av visse veistrekninger som den tyske okkupasjonsmakten mente var viktige. Situasjonen for Baalsrud var ikke enkel. Det var en svært vanskelig balansegang å sørge for den nødvendige veidrift uten at etaten skulle bli et redskap for okkupasjonsmakten. De tyske okkupantene var særlig opptatt av vinteråpne veier på fjellovergangene mellom øst og vest og nordover. Baalsrud skulle egentlig gått av med pensjon da han fylte 70 år i 1942, men ble sittende som veidirektør til krigen var over i 1945.

Baalsruds mange tillitsverv gjenspeiler hans engasjement på en rekke områder, også utenfor det som var hans daglige virke og ansvarsområde. Han var redaktør av Teknisk Ukeblad i årene 1906–1909, viseformann i Den Norske Ingeniørforening i 1912, medstifter og formann i Kristiansands tekniske forening i perioden 1914–1919 og formann i Polyteknisk Forening fra 1926 til 1929 (æresmedlem fra 1937). Han var medlem av den faste tekniske voldgiftsrett fra 1926, ordfører i Landslaget for Reiselivet i Norge mellom 1936 og 1945 og viseformann i Ny Jord i årene 1946–1953. Han ble utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden i 1927 og ble tildelt flere utenlandske ordener.

• Hans Hagerup Krag
• Christian Vilhelm Bergh
• Statens vegvesen
• Vegdirektoratet

• Paulsrud, Geir: Norsk biografisk leksikon 2
• Nagell, Otto (1950): Det norske vegvesens historie: med oversikt over Statens vegvesens virksomhet i tidsrommet 1820–30/6 1940, bind 3
• Paus, Hans Wangensten (1962): Norges vegdirektører og vegsjefer, andre utgave.
• Schulerud, Mentz (1974): Kongevei og fantesti
• Bjørnland, Dag (1989): Vegen og samfunnet: En oversiktlig fremstilling og analyse i anledning Vegdirektoratets 125-årsjubileum 1864–1989