flagg

Handelsflagg eller koffardiflagg brukes av et lands sivile handelsflåte. I de nordiske landene er handelsflagget også nasjonalflagg. I noen land har handelsflagget andre proporsjoner enn nasjonalflagget, men er ellers like. Italia har en trikolor i grønt, hvitt og rødt som nasjonalflagg, men handelsflaggets midtfelt har et skjold med våpen for de historiske sjøfartsrepublikkene Venezia, Genova, Amalfi og Pisa for å unngå forveksling med det meksikanske flagget. Luxembourg har en variant av det nederlandske flagget som nasjonalflagg, mens handelsflagget er basert på landets riksvåpen.

Stats- og folkerettslig har flagget særlig betydning for samferdselen til sjøs. Flagget er tegnet på hvor et skip hører hjemme, og hver stat fastsetter selv reglene for retten til å føre dens flagg. Ifølge folkeretten må det imidlertid foreligge en reell tilknytning mellom flaggstaten og skipet (se bekvemmelighetsflagg).

Etter norsk rett, jamfør sjøloven av 24. juni 1994, er hovedregelen at et skip har rett til å føre norsk flagg når det eies av norske borgere eller av selskaper som har en særskilt tilknytning til Norge.

Orlogsflagg (av nederlandsk oorlog «krig») var opprinnelig sjømilitære flagg ført av et lands krigsskip, i de fleste land forskjellig fra handelsflagget. I mange land er dette også hærens flagg, som føres på festninger og militære anlegg. I Norden har alle land orlogsflagg med splitt (Danmark og Island) eller med splitt og tunge (Norge, Sverige og Finland). Finland har i tillegg riksvåpenet i orlogsflagget. I de nordiske land er orlogsflagget også statsflagg. Orlogsflagg har splitt også i Polen, Tyskland og Estland. Mange lands orlogsflagg har riksvåpenet som tillegg til handelsflagget. Noen har maritime symboler, som et anker, i orlogsflagget. Andre har helt avvikende orlogsflagg, som Russland, Georgia og Storbritannia. Sistnevnte har vært forbilde for orlogsflagg i en rekke tidligere kolonier og noen andre land. Japans røde solsymbol er i orlogsflagget utstyrt med 16 røde solstråler.

Under en krig vil stryking (haling) av flagget over en festning eller et orlogsskip være et tegn på overgivelse.

En gjøs er et eget flagg i baugen på et skip, oftest i havn eller når det er utsmykket til parade. Handelsskip fører ofte rederiets flagg som gjøs.

I mange land har marinefartøyer en orlogsgjøs i baugen. Det kan være en mindre utgave av orlogsflagget eller et helt annet flagg. I Norge er orlogsgjøsen en kvadratisk utgave av nasjonalflagget. Fra 1844 til 1905 var orlogsgjøsen både i Norge og Sverige identisk med unionsmerket eller sildesalaten i svenske flagg, med proporsjonene 4:5. Mange land har kvadratisk gjøs; noen med kortere utgaver av nasjonalflagget, eller med riksvåpen eller andre nasjonale symboler. Marinene i USA, Hellas, Chile, Liberia og Taiwan bruker nasjonalflaggets kanton som gjøs.

Et nasjonalflagg er symbol for en stat eller en delstat og brukes av både myndigheter og sivilbefolkning i staten eller i en region. Også flagg for kulturelle minoriteter kan betegnes som nasjonalflagg. I Norge er sameflagget et eksempel. Storbritannia består av kongerikene Skottland og England med fyrstedømmet Wales, som alle har egne nasjonalflagg, mens den selvstyrte regionen Nord-Irland bruker unionsflagget. I forbundsstatene Tyskland og Østerrike har de enkelte delstatene egne flagg. I Spania har blant annet regionene Catalonia, Castilla y Leon, Galicia og Baskerland egne flagg. Det har også de 50 delstatene i USA og to karibiske territorier. Delstaters flagg kan kalles nasjonalflagg bare hvis innbyggerne oppfatter seg som separate nasjoner eller etniske grupper.

Nasjonale flagg har juridisk betydning og nyter rettslig vern mot misbruk. Krenkelse av et annet lands flagg kan få folkerettslige konsekvenser og endog føre til krig. Med henblikk på dette var det ifølge norsk rett (straffeloven 1902, paragraf 95) straffbart å forhåne en fremmed stats flagg. Bestemmelsen er ikke videreført i straffeloven 2005, som trådte i kraft 1. oktober 2015.

Mange land har et eget flagg for statens sivile bygninger og anlegg. Det kan være landets nasjonalflagg eller dets orlogsflagg, eventuelt med tillegg eller endringer som markere formålet. Landene i Norden bruker orlogsflagget som statsflagg, i Finland med riksvåpenet som tillegg.

Monarkier har som regel et eget flagg for å markere monarkens oppholdssted, og som også føres på dennes boliger, biler og skip. I republikker kan presidenten føre eget flagg på sin residens og på kjøretøy og skip.

Norges kongeflagg var fra 1844 til 1905 orlogsflagget med unionsmerke og splitt og tunge, og med kongevåpenet, identisk med unionsvåpenet, midt i flaggets kors. Unionsvåpenet, vedtatt ved kongelig resolusjon i sammensatt statsråd 20. juni 1844, inngikk i kong Oscar 1.s «morgengave til det norske folk». Vedtaket markerte likestilling mellom Norge og Sverige, med de to lands våpen i et vertikalt delt skjold med to kroner over. De bekreftet at unionen besto av to selvstendige kongeriker, mens våpenkappen med én kongekrone over bekreftet at de hadde en felles konge. Unionskongene brukte norsk kongeflagg i Norge og et tilsvarende svensk kongeflagg i Sverige.

Etter unionsoppløsningen vedtok Christian Michelsens regjering 15. november 1905 en resolusjon om et nytt kongeflagg, høyrødt og med proporsjonene 5:7. Motivet skulle være «en opreist, kronet, gylden løve, holdende i forlabberne en opløftet stridsøxe med gyldent skaft og blad af sølv», som i vedtaket om riksvåpen i 1844. Kronprinsens flagg, innført i 1924, er kongeflagget med splitt.

• fane
• handelsflagg
• kongeflagg
• Norges flagg
• orlogsflagg
• våpen – heraldikk

• Flaggloven (Lovdata)
• Lov om flagging på kommunenes lokale bygninger (Lovdata)
• Forskrift angående bruk av statsflagget og handelsflagget (Lovdata)
• Sjøloven (Lovdata)