renessansen (kunst)

I malerkunsten ble perspektivet gjenoppdaget og utviklet videre, noe som revolusjonerte hvordan rom og dybde ble fremstilt på en todimensjonal flate. Kunstnere som Brunelleschi og Masaccio eksperimenterte med lineært perspektivet, som skapte en illusjon av tredimensjonale rom i malerier. Studiet av menneskekroppen ble gjenopptatt med stor interesse, og kunstnere som Leonardo da Vinci studerte anatomi i detalj for å skape mer realistiske og proporsjonale menneskeskikkelser.

Portrettkunsten ble også mer realistisk, og malere begynte å fokusere på individuelle trekk og karakter, noe som førte til mer personlige og intime portretter. Samtidig ble ornamentikken inspirert av antikken, og gresk-romerske akantus- og båndmotiver ble gjeninnført, noe som ga kunsten et klassisk preg.

De ledende kunstnerne var billedhuggerne Lorenzo Ghiberti, Nanni di Banco, Jacopo della Quercia, Andrea del Verrocchio, Donatello og Properzia de' Rossi ; malerne Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna, Giovanni Bellini, Eufrasia Burlamacchi og Onorata Rodiani.

I denne perioden var det også stor produksjon av kunst i kristne klostre, for eksempel søster Plautilla Nellis arbeid med kristne motiv, illuminasjoner og arbeidet som ble utført i nonneklosteret Santa Caterina da Siena i Firenze.

I denne perioden var kunstnere aktivt opptatt av å lære av antikkens former, med mer utstrakt bruk av lys og skygge, perspektiv og interesse for en type realisme som viste kroppen som vakker og sterk. Det ble lagt større vekt på en harmonisk, naturalistisk komposisjon.

Samtidig var mange kunstnere opptatt av å se fremover og utforske nye metoder. Leonardo da Vincis studier av anatomi, blant annet gjennom disseksjon, gjorde det mulig å skildre menneskekroppen med en nesten vitenskapelig presisjon, der muskler og bevegelse ble realistisk fremstilt. Da Vinci og andre renessansekunstnere var ofte opptatt av flere uttrykksformer for kreativitet og oppfinnelser, som maskiner og teknologi. Dette er opphavet til begrepet «renessansemenneske».

Kunstnere eksperimenterte med en rekke teknikker i denne perioden, hvor særlig forståelsen av anatomi og proporsjoner var viktig for de som avbildet menneskekroppen. Samtidig med disse kunstneriske eksperimentene, utviklet det seg også nye vitenskapelige innsikter om menneskekroppen.

Da Vincis teknikk, sfumato, som gjorde overgangene mellom farger mykere og mer tåkete, ble et kjennetegn i malerkunsten og skapte en illusjon av tredimensjonalitet og dybde. I tillegg brukte mange av renessansens fremste malere chiaroscuro, en teknikk som la vekt på skarpe kontraster mellom lys og mørke for å skape dybde i bildene.

Blant høyrenessansens mestere regnes Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian. Kvinnelige kunstnere som Lavinia Fontana fikk i større grad mulighet til å jobbe i profesjonen, gjennom uoffisielle mentorordninger av fedre og mannlige kunstnere.

Noen kunsthistorikere ser på Rafaels død som markeringen av høyrenessansens slutt. Andre mener det var plyndringen av Roma i 1525 eller oppløsningen av republikken Firenze som avsluttet denne epoken. Den politiske og økonomiske stabiliteten som kjennetegnet høyrenessansen i Roma og Firenze dermed slutt. Dette førte videre til fremveksten av nye stilretninger og samtidig begynte renessansens ideer å spre seg videre til Nord-Europa og Sør-Europa.

Høyrenessansen refereres noen ganger til som senrenessansen, og etterfølges av stilepoken manierismen.

Kunsthistorikere har datert en mindre renessansebevegelse i Norge omkring 1540, men mer som en fornyelse av hele det kulturelle bildet enn som en ren kunstnerisk retning, blant annet betinget av reformasjonen og visse tekniske nyvinninger som endret bokultur og levesett.

I Norge ble renessansens ideer diskutert i små miljøer, inkludert i Bergen og Oslo, og disse inkluderte noen arkitekter og kunstnere. Likevel var det få monumentale bygg som ble fullført i denne perioden. Rosenkrantztårnet i Bergen, slottet Baroniet Rosendal og Akershus festning i Oslo kan likevel forstås som renessanseinspirert. Typisk for disse byggene var at oppdragsgiverne var adelsfolk eller kongelige, som var opptatt av internasjonale stilepoker og trender.

I snekker- og malerkunsten er det noen uttrykk av renessanse i kirker fra perioden der en lang rekke renessanse altertavler er bevart, utført av kunstnere som Peter Reimers og noe senere Gottfried Hendtzschel.