ytringsfrihet

Ytringsfriheten er rettslig beskyttet i en rekke internasjonale menneskerettsinstrumenter og i mange lands grunnlover. I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnlovens § 100. Norge har også ratifisert flere traktater som handler om ytringsfrihet. Den praktisk viktigste er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Både uvesentlige og betydningsfulle ytringer er rettslig beskyttet, både rasjonelle og irrasjonelle, kunstneriske og provoserende. På grunn av ytringsfrihetens kollektive begrunnelser i sannhetssøken og demokrati, nyter ytringer som kan ha en viss offentlig interesse sterkest vern. Ytringer om politiske og samfunnsmessige spørsmål og maktkritikk ligger i kjernen av det ytringsfriheten beskytter. Personangrep og utskjelling er også vernet (hvis de ikke er så grove at de er forbudt, se nedenfor), men slike ytringer ligger i ytringsfrihetsvernets periferi.

Den rettslige beskyttelsen av ytringsfriheten har først og fremst vært en garanti for at ikke stater, formelt eller reelt, skal begrense eller gripe inn i individers ytringsfrihet. Slik har ytringsfriheten vært en negativrettighet, det vil si et individs rett til fravær av inngrep fra staten.

Rettslig ytringsfrihet stiller også noen krav til staters innsats for å sikre ytringsfriheten positivt. Dette kan for eksempel være gjennom lover som forbyr trusler og voldsutøvelse mot dem som bruker sin ytringsfrihet, politi som beskytter dem som ytrer seg mot slike trusler, og ved at man har et rettsapparat som kan håndheve brudd på ytringsfriheten. Det kan også være ved å legge til rette for at flere får mulighet til å bruke ytrings- og informasjonsfriheten, for eksempel ved å finansiere gratis utdanning, biblioteker og mangfold i media.

Grunnloven § 100 har beskyttet ytringsfriheten siden 1814. Bestemmelsen ble vesentlig omskrevet i 2004. Den gamle bestemmelsen ble lite brukt, den ga ikke tilstrekkelig vern til ytringsfriheten, og gjenspeilet heller ikke Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Ytringsfrihetskommisjonen 1999, under ledelse av historieprofessor Francis Sejersted, foreslo endringer i bestemmelsen. Etter 2004 står nå de tre begrunnelsene for ytringsfriheten i § 100, og den har også fått et eget ledd om statens positive plikt til å sikre ytringsfriheten.

Arbeidet og diskusjonene frem mot endringene har vært viktige for oppmerksomheten rundt og forståelsen av ytringsfrihet i Norge. Rettslig sett har artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen likevel fortsatt å ha større betydning for beskyttelsen av ytringsfriheten enn Grunnloven §100, også etter endringen i 2004.

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Siden ytringsfriheten er en menneskerett som er beskyttet i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen, må begrensninger i ytringsfriheten ha hjemmel i lov. Begrensningene må også være nødvendige for å ivareta andre presserende samfunnsbehov – for eksempel andres rettigheter til personvern eller samfunnets behov for trygghet. Endelig må begrensningene være forholdsmessige; det vil si ikke gå mer ut over sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse enn det som trengs for å ivareta disse andre, presserende samfunnsbehovene.

Det finnes flere slike lovfestede grenser for ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, å oppfordre til ulovlige handlinger, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, personforfølgelse og sjikane, trakassering, deling av nakenbilder og grovt pornografiske eller grovt hatefulle utsagn mot en del minoriteter.

En historisk viktig grense for ytringsfriheten er forbud mot blasfemi, altså det å vanære guder, eller folks trosbekjennelse. Blasfemiforbudet ble opphevet i Norge i 2015. En grunn til dette, var at ingen hadde vært domfelt for blasfemi på over 100 år. Stortinget mente også at «religionskritiske ytringer som må regnes som blasfemiske, i dag må anses som politiske ytringer som ligger i ytringsfrihetens kjerneområde. Et velfungerende demokrati forutsetter en mest mulig fri og åpen religionskritikk og ‑debatt. Det gjelder ikke minst i et flerkulturelt samfunn.»

Muhammed-karikaturene er et eksempel på blasfemisk samfunnskritikk, det samme er brenning av hellige bøker. Rettslig skiller man mellom kritikk mot institusjoner eller emner (av politisk, kulturell, religiøs eller annen art), og ytringer som angriper personer. Grov hets mot religioner er lov, mens slik hets direkte rettet mot mennesker kan være forbudt etter andre straffebud.

• Les mer om blasfemi

Ulike former for taushetsplikt kan begrense ytringsfriheten i noen yrker. Det finnes også en lojalitetsplikt i arbeidsforhold som begrenser arbeidstageres mulighet til å si ting som unødvendig skader arbeidsgiveren, for eksempel å utlevere forretningshemmeligheter. Det skal mye til for at en ytring er ulovlig fordi den er illojal. Utgangspunktet er at alle, også arbeidstagere – har full ytringsfrihet. Friheten omfatter også retten til å kritisere forhold på egen arbeidsplass, både internt og utad. Opplysninger som er viktige for offentligheten, og varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, er stort sett vernet.

For å avgjøre om ytringer er vernet, eller faller inn under ytringsfrihetens rettslige grenser, må de tolkes. Tolkningen tar utgangspunkt i de samme språknormene som når man kommuniserer med hverandre. Fordi noen ytringsforbud er belagt med straff, er det imidlertid ekstra viktig ikke å innfortolke meningsinnhold som ikke med rimelighet kan utledes av ytringene, i den sammenhengen de er fremsatt i. Gjør man det, risikerer man å straffe flere ytringer enn de Stortinget har ment å sette grenser for. Det gjelder derfor et «forsiktighetsprinsipp» ved rettslig tolkning av ytringer som kan være straffbare.

Lovgrensene kan avskrekke folk fra å fremsette forbudte ytringer. Dette er en av de funksjonene lover er ment å ha. Men lovgrensene kan bare håndheves etter at eventuelt ulovlige ytringer er fremsatt. Sensur – det at staten stanser en ytring før den fremsettes – er derfor som klar hovedregel ikke lov.

Det finnes to unntak: aldersgrenser for film, og brevkontroll i enkelte institusjoner. For øvrig er ulovlige ytringer noe samfunnet kan reagere på først etter at noen har ytret seg. Det gjelder også for dem som måtte ha sagt noe ulovlig ved tidligere anledninger.

Man har «ytringsfrihet under ansvar». Grunnen til dette, er at det er først når ytringer er fremsatt, at man kan forstå dem i kontekst og gjøre seg opp en mening om hva de betyr – og om de overskrider de rettslige grensene for ytringsfriheten. Det er også først når de er sluppet ut i verden at andre i samfunnet vet at de finnes, og dermed kan heie dem frem eller mobilisere mot dem. Det er bare de ideene og tankene som blir ytret som gjør at man kan informere seg, og som gjør det mulig å tenke over dem og reagere på dem. Forbud mot forhåndssensur er derfor en forutsetning for et vedvarende, deliberativt demokrati.

Alle er ansvarlig for sine egne ytringer. Samtidig kan man bli ansvarlig hvis man videreformidler andres ulovlige ytringer. Eksempler på dette er spredning av innlegg med private opplysninger eller sjikane om andre, eller deling av nakenbilder uten samtykke. Videreformidling med aktverdig formål – som å opplyse den offentlige debatt om sentrale samfunnsspørsmål – er oftest beskyttet av ytringsfriheten. For ulovlige ytringer fremsatt i redigerte medier, vil ofte også redaktøren ha et ansvar.

Ytringsfriheten er teknologinøytral. Det vil si at den er både beskyttet og begrenset på samme måte på et torg, i en avis, i skolegården og på nett.

Alle har den samme friheten, og det samme ansvaret, også på nett. Men i motsetning til aviser, er mange nettmedier uredigert, eller redigert primært etter kommersielle retningslinjer, uten noen redaktør som rettslig kan ansvarliggjøres. Dette gjør det vanskeligere rettslig å forfølge ulovlige ytringer fremsatt på nett.

Internett som grunnlag for kommunikasjon innebærer en stor utvidelse av både ytrings- og informasjonsfriheten. Det er i utgangspunktet positivt, både for egen dannelse, sannhetssøken og demokrati. Nettet påvirker måten man lar seg informere på, ved at mange flere stemmer og opplysninger er lett tilgjengelig. Kommunikasjonsutvidelsen innebærer imidlertid også mange utfordringer, for den enkelte og for samfunnet.

Det er mange forskjeller på måten man kommuniserer på før og etter internett. En er at skillet mellom hva som er private, eller vennskapelig delte – og offentlige – ytringer, er mindre klart. En annen er at det er færre «portvoktere», men også færre autoriteter man stoler på, som filtrerer, redigerer eller kvalitetssikrer informasjonen. Det gjør at man også har lett tilgang til informasjon som er feil, eller av andre grunner lite egnet til å orientere seg om samfunnet. Den store informasjonstilgangen påvirker måten man kommuniserer på, blant annet gjennom algoritmer designet for eksempel for å få folk til å bli på ulike digitale plattformer. De kan forsterke menneskelige fordommer og bias’er. De kan også gjøre at man blir eksponert mer for ytringer som berører følelsesmessig, og mindre for ytringer som er nyanserte, sannhetssøkende og som fremmer demokrati. Det kan igjen bidra til å påvirke inntrykket av «hva alle andre mener» på måter som ikke alltid stemmer.

I praksis er det ikke de lovfestede grensene for ytringsfriheten som begrenser ytringsfriheten mest. En rekke andre ting har mye større betydning for hvor fritt man ytrer seg.

Noen slike er hvilke forutsetninger man har for å formidle tankene sine og til å bli hørt på av andre – som formuleringsevne, utdannelse, klasse, bakgrunn, kjønn, hudfarge, kjønnsidentitet, etnisitet, funksjonsevne og mye annet. Noen har begrensede uttrykks- og informasjonsmuligheter fordi offentlige rom ikke er universelt utformet. Mange begrenser ytringene sine ut fra hvem de er, eller opplever at de er, av frykt for hvordan de vil bli møtt i offentligheten.

Mange begrenser seg også fordi de tror – med rette eller urette – at det de tenker selv, ikke passer offentlig – at det sosialt og karrieremessig lønner seg mer å ikke ytre seg. Folkeskikk vil også ofte legge betydelige begrensninger på hvor fritt man sier alt man tenker. Slike sosiale omgangsregler kan virke styrende for vår adferd ut fra omsorg for andre, eller fordi man er opptatt av sin egen sosiale posisjon og selvoppholdelse.

Opplevelsen av hva som er populært i gruppen eller samfunnet kan gjøre at man legger betydelige bånd på seg selv: Man lar være å delta i debatter om betente temaer, man avstår fra å si hva man mener politisk dersom man tror det er politisk ukorrekt, eller hvis man frykter at det å uttrykke seg ærlig om det man faktisk tenker fører til marginalisering eller utfrysing.

Mye av den motbøren som skaper ubehag, og gjør at man modererer seg, er legitim, og nødvendig for at ytringsfrihetens begrunnelser skal kunne realiseres: Den betyr at andre er uenige med oss, og bruker sin ytringsfrihet til å gi uttrykk for det.

Noe motbør er mindre egnet til å skape meningsbrytning og frembringe motargumenter, så som hersketeknikker, motivspekulasjoner, å dumme ut andre og ulike former for personangrep. Sammen med noen former for scenenekt, som henvendelser til oppdrags- eller arbeidsgivere for å stilne stemmer man selv mener ikke bør frem, er slik motbør lite egnet til å respektere andres informasjonsfrihet. Initiativer som har som mål å svekke meningsmangfold og reell meningsbrytning kan være udemokratisk, også fordi den fratar andre borgere muligheten til selv å ta stilling til hvordan de vil reagere på ytringer. Slik motbør kan hemme, snarere enn fremme de tre hensynene ytringsfriheten er begrunnet i.

• Lovdata: Grunnlovens paragraf 100
• FN.no: FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
• Regjeringen.no: Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
• FN.no: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

• Regjeringen.no: NOU 2022: 9 En åpen og opplyst samtale – Ytringsfrihetskommisjonens utredning
• Regjeringen.no: NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet – god ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag
• Regjeringen.no: NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» Forslag til ny Grunnlov § 100
• Regjeringen.no: St.meld. nr. 42 (1999–2000) Om endring av Grunnloven § 100
• Regjeringen.no: St.meld. nr. 26 (2003–2004) Om endring av Grunnloven § 100
• Stortinget.no: Innst. S. nr. 270 (2003–2004). Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om endring av Grunnloven § 100
• Stortinget.no: Innst. S. nr. 75 (2005–2006) Innstilling fra kontroll og konstitusjonskomiteen om endring av Grunnloven § 100
• Stortinget.no: Innst. O. nr.73 (2008–2009) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning), pkt. 13.2
• Stortinget.no: Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning), pkt. 13.1.2