Gioachino Rossini

Rossinis nærmest uuttømmelig melodiske oppkomme kombineres med en tydelig rytmikk, en klar og meningsfull frasering, en velformet om enn noen ganger noe ukonvensjonell musikalsk periodisering, men med en gjennomsiktig tekstur. Instrumentasjonen er distinkt og med en idiomatisk bruk av de enkelte instrumentene. Harmonikken er både ukomplisert og egenartet, ikke minst 1800-tallets forkjærlighet for mediant-tonika-forbindelser blir typiske.

Et typisk trekk i mange av Rossinis operaer er hans måte å bruke crescendo-effekten, særlig i ensemblene: han øker ganske enkelt den musikalske spenning ved hjelp av flere og flere gjentagelser av en frase, hver gang med en øket styrkegrad og transponert på et høyere tonetrinn.

Rossini kan ikke egentlig oppfattes som en revolusjonerende komponist, men ikke desto mindre resulterte det han skapte i flere viktige nyvinninger. Et eksempel er at Rossini fra og med «Elisabetta, regina d’Inghilterra» fra 1815 lar recitativo accompagnato overta seccorecitativet. Typisk for seccorecitativet er at sangstemmen er mer deklamatorisk og akkompagnert av cembalo eller klaver, mens recitativo accompagnato har et tydeligere melodisk preg og der akkompagnementet er overtatt av orkestret. Dette er Rossinis måte å fremheve det melodiske på.

Nytt var også at Rossini selv skrev ut arienes melodiske utsmykninger i stedet for å la solistene selv få bestemme utformingen av disse. Med dette regnes han som en av de viktigste grunnleggerne av bel canto. Når det gjelder arien, representerer Rossini en utvikling som skapte bevegelse i både musikk og handling. Hans typiske arieform inneholder en lyrisk introduksjon, en såkalt «cantabile»-del fulgt av en mer intens og virtuos avslutning kalt «cabaletta». Formen bringer musikk og handling fremover og står i motsetning til 1700-tallets tredelte «da capo arie» der hver arie er en mer avsluttet del.

Rossini komponerte en mengde ouverturer og de viser en langsom innledning fulgt av en del som har sonatesatsform, men uten gjennomføringsdel, har tydelig melodikk og yppig rytmikk med ukomplisert harmonikk, men med et klart crescendo-uttrykk. Ofte spilles «sidetemaet» av et av treblåseinstrumentene.

Rossinis foreldre var begge musikere, moren sangerinne, faren trompeter og hornist. Hans tidligste studier ble imidlertid svært uregelmessige, og han kan nærmest karakteriseres som autodidakt. Tolv år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk med en samling «Sonate a quattro» – kvartettsonater – for to fioliner, bratsj og kontrabass. De viser en meget moden komposisjonsmessig ferdighet der hovedvekten lå på sangbar melodikk, musikalsk fargelegging, variasjon og virtuositet, elementer som ble typisk for Rossinis komiske operaer. Den karakteristiske tematiske utviklingsform som er typisk for Mozart, Haydn og Beethoven, komponister som han i særlig grad ellers var opptatt av, var det imidlertid lite av til å begynne med.

Rossinis familie flyttet til Bologna i 1800, og her fikk Rossini først undervisning i spinett. Foreldrene sørget også for at han tidlig fikk sangundervisning av Angelo Tessi i Bologna. I 1804 fikk han undervisning i harmonilære og komposisjon av Guiseppe Malerbi og begynte i 1807 å studere komposisjon og kontrapunkt med professor Stanislao Mattei (1750–1825). Rossini avbrøt imidlertid studiene da Mattei mente at Rossini ikke kunne nok for å komponere operaer.

Rossini fortsatte sine studier på egen hånd og studerte Haydns og Mozarts strykekvartetter og symfonier, og i 1810 debuterte han i Venezia med operaen «La cambiale di matrimonio». Etter debuten fulgte en rekke andre operaer, blant annet komponerte han «La pietra del paragone» for Milano-operaen der han for første gang anvendte det crescendo som han senere ble så kjent for. Deretter fulgte operaene «Demetrio e Polibio» for operaen i Roma samt «L’inganno felice», «Il signor Bruschino» og «Tancredi» for Venezia-operaen. Med «Tancredi» komponert i 1813 fremstod Rossini som Italias største nålevende operakomponist – bare 21 år gammel.

Årene 1815 til 1821 var Rossini ansatt som komponist ved den kongelige operaen «San Carlo» i Napoli. Fremst av Napoli-operaene regnes «Elisbetta» (1815), «Otello» (1816), «La gazza ladra» (1817), «Armida» (1817), «Mosè in Egitto» (1818) og «Maometto Il» (1820) – operaer som har vakt betydelig fornyet interesse ved nyoppsettinger. Men Rossini komponerte også for andre operahus enn for det i Napoli. Blant annet komponerte han i 1817 «La Gazza Ladra» for La Scala i Milano. I tillegg skrev han kantater og andre typer verk. Den siste operaen som Rossini komponerte i Italia, ble «Semiramide» for La Fenice-operaen i Venezia 1823. «Semiramide» fremstår som en syntese av Rossinis italienske opera seria – et verk som peker mot en avslutning samtidig som en ny utviklingsperiode varsles. Harmonikken, koloraturen og instrumentasjonen i «Semiramide» ble imidlertid altfor «tysk» for italienerne – mange savnet mesterverket «Tancredi» fra 1813.

I 1824 flyttet Rossini til Paris etter først å ha oppholdt seg en kort tid i London. I London begynte han å skissere på en opera med tittelen «Ugo, Re D’Italia», men det ble med skissene. I Paris ble Rossini direktør for Théâtre Italien, og i 1825 satte han opp den sceniske kantaten «Il vaggio a Reims» til ære for kongen. Som direktør med en betydelig inntekt kunne han nå vie det meste av sin tid til å komponere. Først omarbeidet han to tidligere verk fra Napoli-tiden til Parisoperaen – i 1826 ble «Maometto Il» til «Le siège de Corinthe» og i 1827 ble «Mosè in Egitto» til «Moïse et Pharaon ou Le Passage de la Mer Rouge». I 1828 ble «Greve Ory» satt opp på Parisoperaen. Operaen er egentlig en omarbeidelse av den sceniske kantaten «Il vaggio a Reims» til komisk opera. I 1829 kom så hans mesterverk i den franske Grand-Opera-tradisjonen «Guillaume Tell» (Wilhelm Tell). 1829-versjonen er et resultat av en rekke bearbeidelser av librettoen.

I 1836 foretok Rossini en reise til Tyskland og Belgia, men flyttet deretter til Italia der han bodde frem til 1855. Den ustabile politiske situasjonen i landet gjorde at han ble tvunget til ofte å flytte. Han flyttet derfor tilbake til Paris i 1855. Her levde han som en feiret og berømt mann til sin død i 1868.

Rossini skrev også en rekke klaververk, sanger, kammermusikk og orkesterverk.