Gustav Vigeland

Vigeland ble født i Mandal. Han arbeidet først som treskjærer i hjembyen og gikk i 1884–1886 i lære hos Thorsten Fladmoe i Oslo. I 1888 tok han igjen arbeid i Oslo hos treskjærer C. A. Sandberg. Hans tegninger med motiver fra Homer, Dante, Bibelen og nordisk mytologi vakte Brynjulf Bergsliens og Lorentz Dietrichsons interesse. I 1889 fikk han arbeid hos Bergslien og senere hos Mathias Skeibrok, som også var hans lærer på Tegneskolen.

Hans første selvstendige arbeid, Hagar og Ismael, ble utstilt på Høstutstillingen i 1889. Samtidig kom et relieff med motiv fra Iliaden og i 1890 den kraftig bevegede statuetten David. I 1891–1892 arbeidet han i Vilhelm Bissens atelier i København og utførte der sin første store gruppe, Forbannet, med en lidenskapelig uttrykksvilje og djerv realisme som brøt med den senklassisistiske stilen i de første arbeidene. I 1892 modellerte han den stillferdige Ung pike.

I 1892–1893 mottok han i Paris inntrykk av Auguste Rodins kunst og skapte en rekke små arbeider i et levende, impresjonistisk formspråk. Nå oppstod også tanken om det store relieffet Helvete, som ble modellert første gang i 1894 og fikk sin endelige form i Nasjonalgalleriets bronse i 1896–1897. I utkast foreligger også Oppstandelsen og Dommedag, mens Saligheten aldri fant noen skulptural form. I 1895–1896 studerte han i Berlin og Italia og ble særlig opptatt av ungrenessansens skulptur, fremfor alt Donatello, men mottok også inntrykk av antikk og egyptisk skulptur.

Vigelands ungdomsarbeider og de første portrettbystene har en mager og anspent form, med sterk betoning av kroppens ledd.

I 1897–1902 arbeidet han ved Nidarosdomen og utførte en rekke betydelige skulpturer i gotiserende stil. I 1900–1901 studerte han gotisk katedralskulptur i England og Frankrike. I Paris modellerte han i 1901 Bjørnstjerne Bjørnson, og i de følgende fire årene ble hans ypperste portrettbyster til, med myndig bredde og karakteriseringskunst.

I 1902 sendte han til konkurransen om Abelmonumentet (monument over matematikeren Niels Henrik Abel) inn et utkast som symboliserer geniets flukt. Ingebrigt Vik seiret i konkurransen, men Vigeland fikk oppdraget etter langvarig strid. Samtidig skapte han monumentene over Rikard Nordraak, Henrik Wergeland og Camilla Collett.

Mindre betydelige er Vigelands senere monumenter, blant annet Tordenskiold i Stavern og Bjørnson, Christian Michelsen og Snorre Sturlason i Bergen – Snorre-statuen står også på Reykholt på Island. I friskulpturer som Mann og kvinne (1906), Mor og barn (1907 og 1909, en rekke eksemplarer i marmor og bronse) og Kvinnetorso (1909–1912) er Vigeland nådd frem til en roligere, mer klassisk avklart stil enn både før og siden.

Hovedinteressen i de siste 40 årene av hans liv samlet seg imidlertid om planen å skape et stort, skulptursmykket fonteneanlegg i Oslo. Det eldste utkastet (1900), en bronseskål båret av *** nakne menn, ble tilbudt Oslo kommune til reising på Eidsvoll plass, men ble avvist. I 1906 utstilte han et nytt utkast med tanke på Studenterlunden, utvidet med bronserelieffer og 20 tregrupper med figurer rundt et stort basseng. Under stor begeistring ble de nødvendige pengemidlene samlet inn, og Vigeland gikk i gang med modelleringen av midtgruppen (1909), tregruppen (1907–1914) og de 60 relieffene, som beskjeftiget ham helt til 1935.

I 1914 fremla han en plan om å flytte anlegget til Abelhaugen, og han utvidet det da med de svære granittgruppene som er det tydeligste uttrykket for Vigelands nye stilideal: veldig, massiv tyngde, mektige former, store, jevnt rundede flater og enkel menneskelig symbolikk. I tiden 1915–1936 skapte Vigeland 60 slike grupper, hvorav bare 36 fant sin endelige plassering i anlegget. Overføringen av kunstnerens modeller til stein ble foretatt av steinhuggere.

I 1921 sluttet Vigeland en kontrakt med Oslo kommune som forpliktet kommunen til å bygge et atelier for ham på Frogner, der han kunne fullføre fontenen, mot at alle hans arbeider i eget eie og de han fremdeles kom til å skape, skulle tilfalle kommunen. Etter hans død skulle atelieret bli museum. Vigeland fremla i 1922 sin plan om å flytte anlegget til området omkring Tørtberg vest for Frogner-dammene. Dette ble vedtatt i 1924, og den endelige planen i 1931.

Vigeland gikk så i gang med å modellere den veldige, nesten 17 meter høye Monolitten med sine 121 figurer, som nå skulle krone skulpturparken. Etter at granittblokken var brakt på plass i 1928, foregikk huggingen i 1929–1942. I 1926 tegnet Vigeland de fem smijernsportene som danner hovedinngangen til parken, og i 1930-årene de åtte figurportene rundt Monolitt-platået. Som siste hovedledd i anlegget modellerte han de 58 broskulpturer i bronse, Livshjulet og den svære, figurrike gruppen Slekten i nord og Trekanten i sør.

Med sin enorme arbeidskraft laget Vigeland også hundrevis av skisser og tegninger, og dessuten tresnitt der hans fantasi fikk utfolde seg fritt. Av større skulpturarbeider ellers kan nevnes en inntagende småbarnsgruppe fra 1917, Kvinne på reinsdyr, Kvinne på bjørn og statuen av Egil Skallagrimsson som reiser nidstang, fylt av hedensk villskap, samt en del portrettbyster. Vigelands opprinnelig djerve og friske grep på oppgavene ble etter hvert sløvet ved masseproduksjon. Han insisterte dessuten på å være sin egen arkitekt, noe som førte til mange urimeligheter. Foruten i Vigeland-museet er han representert i Nasjonalmuseet i Oslo med 76 arbeider, mest skisser. Thielska Galleriet i Stockholm eier blant annet fire store grupper og tre portrettbyster.

Etter Vigeland flyttet til en ny leilighet i 1924, designet han tepper, takarmatur, puter, løpere og lysestaker for eget bruk. Teppene ble utført ved Den Norske Husflidsforening. Kona Ingerid vevde og broderte de mindre tekstilene. Smijernsarbeidene derimot ble utført på kunstsmed Karl Bilgreis verksted. Petter Dass' klassiker Nordlands Trompet for Aschehoug & Co. i 1927 er med omslagstegning etter Vigelands tresnitt. Til kona Ingerid designet han det samme året et par båtformede øredobber i gull.

Gustav Vigeland var bror av Emanuel Vigeland.

Alle finnes, i ulikt materiale, i Vigelandsmuseet i Oslo.

• Vigeland i Norsk biografisk leksikon
• Vigeland i Norsk kunstnerleksikon
• Vigelandsparken
• Tone Vigeland
• Pål Vigeland

• Aars, Harald (1951). Dagbok om Gustav Vigeland : utdrag av byarkitekt Harald Aars' etterlatte dagboknotater, Ernst G. Mortensens forlag
• Brenna, Arne (1951). Veileder for Gustav Vigelands skulpturanlegg i Oslo, Eget forlag
• Brenna, Arne (1953). Form og komposisjon i nordisk granittskulptur 1909-1926, Oslo kommunes kunstsamlinger
• Brenna, Arne & St. Tschudi-Madsen (1953). Vigelands fontenerelieffer, Vigelands-museet
• Durban, Arne (1977). Vigeland-portretter, Aschehoug
• Stang, Ragna (1969). Gustav Vigeland : 1869-1969, Tanum
• Wikborg, Tone (1973). Veileder til Vigelandsparken, Vigelands-museet
• Wikborg, Tone (1996). Gustav Vigeland : tresnitt, Grøndahl Dreyer
• Wikborg, Tone (2001). Gustav Vigeland : en biografi, Gyldendal